Tag: indie rock

The Mattoid – Hello (2003)

14. august 2016 · · album Ingen kommentarer - Stikkord: ,

Ville Kiviniemi – en gæren, kraftig, høyrøstet finne med poncho drar til Nashville og finner bl.a den litt mer lavrøstede og halvblyge bassisten fra Lambchop. Sammen skaper de «The Mattoid» – et ironisk, humorbasert rockeband med mye innslag av punk/lounge med gjentakende «sango»- gitarrytmer. Kjærligheten for undergrunnsrockens far, Lou og hans «Velvet Underground» er meget sterk her, og det skinner ofte veldig klart gjennom. The Mattoid har også medlemmer fra bandene «The Lone official», «Bobby Bare Jr’s. Young Criminals» pluss et litt Nico- lignende besøk av Poppy Fields (låten Rat Poison).

Ville Kiviniemi er storfan av ordene «du du dudududud du du» og «yeah», for ikke å glemme «huh».

Det er definitivt mange gøye sanger på denne plata, selv om mange av de første sangene jeg hørte, er sanger man gjerne finner på andre utgivelser. «Burn ‘n’ rob» og «Hey dude» (Jimi Hendrix-cover i ny språklig drakt) er eksempler på det.

De spilte konsert på Hjørnet i Kristiansand for en del år tilbake. Glemmer aldri de forfjamsede ansiktene på det nye publikummet, der han fremførte den triste sangen «Makey, makey» med nesten tårevåte øyner, der han spaserte over bordene og endte sangen i et salig » neverending» klimaksrop.

Det er ikke mye som er veldig dypt med dette, dog ironiske og treffende vinklinger på politiske temaer og menneskelig adferd, dukker opp her og der. Morsomt og underholdende å høre på, og munnvikene går som regel ut i et smil.

Legger med en meget kreativ «musikkvideo» som ble spilt inn en tid etter Ville Kiviniemi ble sendt tilbake til Finland.

Bob Hund – Jag rear ut min själ! Allt skall bort!!! (1998)

29. juli 2016 · · album Ingen kommentarer - Stikkord:

Holdt på å glemme uka da jeg er på ferie i Tyskland. Fytti! Jeg kjapper meg til med en plate fra fordums tid, altså siste halvdel av 90-tallet. Bob Hund var et viktig band for meg i denne perioden, men ble gradvis glemt bort. For ikke så lenge siden gjenoppdaget jeg ukas album og tenkte at ja, det er fremdeles en fin plate. Særegen sound, melodiøst, bra energi og jevnt over bra låter.

Nå Er Det Vel Revolusjon På Gang? er vel platas største schlager, men jeg synes Rakettmaskin og Helgen v48 er finest.

Daniel Romano – Mosey (2016)

14. juni 2016 · · album Ingen kommentarer - Stikkord:

Dette hadde jeg aldri hørt om, før jeg og Oddmund satt på ei brun bule i Louisiana og snakka om hva den fete musikken over anlegget kunne være. 
«sånne køntristemmer hører man kun i sørstatene» mumler Oddmund.
Ja dette er 4 real ass, svarer jeg før vi skåler med bourbon, ganske krye.

Så var de bare å shazamme oss til Daniel Romano.

Så to dager ferskt er det ganske tilfeldig albumvalg, men vil tro at sangene «Valerie Leon» og «I had to hide your poem in a song» er gode inngangsportaler.

Det virker som en ganske ung fyr tross den fete stemmen, og når jeg ser nærmere på ham tipper jeg 50 kr på at dette blir en sånn hipsterfavoritt som spiller på Øya 2017.

Jævlig fett var det ihvertfall.

The War on Drugs – Lost in the Dream (2014)

2. desember 2015 · · album Ingen kommentarer - Stikkord: , , ,

Det tredje studioalbumet til The War on Drugs – som kanskje enklest kan beskrives som indie rock/pop- var det første møtet jeg fikk med dette bandet. Grunnen til at jeg ble så kjapt fenget, var de gode jevne rytmene, evnen de har til å lage fengende sanger selv om de er noe gjentagende, enkle og ikke nødvendigvis tilbyr et C4-klimaks når det kommer til sangenes høydepunkt. Likevel kommer de genialt unna med det, og det er vel det som gjør bandet genialt i seg selv. De beviser at det trenger ikke å være innviklet. Melodiene blir sterke uansett. De bygger på med masse varme, bass, en stødig takt som masserer lytteren (ikke thai-massasje! Nei nei. Muligens mer aromaterapi med litt stryk på ryggen) og samtidig er enkelte låter ganske eksplosive i seg selv («An ocean in between the waves» er et flott eksempel på det, og for øvrig min desiderte favoritt på plata. Et fint sted å starte!)

Man kan av og til få litt Bruce Springsteen assosiasjoner i løpet av dette albumet. Bruce Springsteen møter Calexico (med synthesizer i hånden i stedet for trompeter) møter Wilco møter en klype shoegaze og en dæsj med americana? Noe sånt?

Mange fine låter her I tillegg til ovennevnte anbefaling. Sjekk gjerne ut «Under the pressure», «suffering» og «lost in the dream».

Plata er en moodbooster med et herlig hint av melankoli. Prøvde den som bilmusikk i sommer da vi kjørte rundt i Norge og tittet opp på romsdalsalpene. Det funket som bare juling 🙂 smile emoticon

The Libertines – The Libertines (2014)

2. april 2015 · · album Ingen kommentarer - Stikkord: ,

I 2002 slapp The Libertines Up the Bracket. Det ble swung av slikt. Det nye millenniumets svar på Oasis sa de. Melodiene til tidlig Kinks hadde de. ispedd pønkrockromantikk a la Johnny Thunders and the Heartbreakers. De brukte drakk og dopa seg og fikk seg litt av et navn.

Den selvtittulerte skiva, den som er ukas skive, kom derimot først to år etter. Og den ble min introduksjon til The Libertines. Og den satt regelrett som et skudd med hasj eller heroin.

Ikke like banebrytende, og ikke like orginal som førsteskiva, men med en større dose popmusikk og enkelte steder mye mer nerve. Særlig i krysningspunktet mellom stemmene til Carl Barât og Pete Doherty. Det passa perfekt inn i andreklasse på Mandal VGS. Jeg ble fan. Jeg har hatt billetter hele 4 Libertines og Babyshambleskonserter. Og Doherty selv, gjorde at INGEN av dem ble noe av. Bittert.
Jeg anbefaler allikevel spesielt åpningssporet «Campaign of hate», «Music when the lights go out» og «What became of the likely lads» inn i påska.

Tid for snop og dop! Sees på boden.

Clues – Clues (2009)

11. juni 2014 · · album Ingen kommentarer - Stikkord: ,

For de som har vært på fest eller fårs hos meg så er det kanskje ikke noen overraskelse at det er denne plata jeg har mest lyst til å skrive om som min første her på Mandalsgjengen Albumklubb.

Det er denne plata jeg snurrer når jeg har mange med ulik smak for god musikk i leiligheten, og som jeg aldri kan minnes at noen har masa på. Jeg skal selvfølgelig anbfeale Clues.

Clues startet som en Montrealbasert duo bestående av Alden Penner, kjent som den ene halvdelen av Unicorns, og Brendan Reed som har spilt med mange forskjellige americanske iniepops, og kanskje mest kjent for sin innsats med steppesko og perkusjon på Arcade Fires EP (ST) som kom i 2003. Fra sped start med låtskriving, innspilling og små shows i Motreal i 2007 gav de i i begynnelsen av 2009 ut «Clues» som er en racer av en nok poppa Indieclassic som i mitt hus aldri går av moten.

Jeg anbefaler hele skiva som helhet, men har man bare lyst til å sjekke ut et par, så kan jeg trekke frem noe tregstartede «You have my eyes now», og de tøffere «Cave Mouth» og «Ledmonton».

Håpern faller i smak. Nyt på verandan!

Slut – Alienation (2013)

16. oktober 2013 · · album Ingen kommentarer - Stikkord: ,

Nå er det min tur igjen så jeg plutselig.. Vi kan jo prøve no tysk indie:

Audio commentary delen er også obligatorisk, selvsagt!

Grand Island – Songs From Östra Knoll (2010)

14. mai 2012 · · album Ingen kommentarer - Stikkord:

Det siste året før jeg flytta sydover så hadde jeg dilla på plate «Boys & Brutes» fra norske bandet Grand Island. Dem hadde en sommerhit som het «Love and Decay» som noen kanskje husker.

Nå kom endelig Spotify til Tyskland for noen mnd tilbake, og da så jeg saktensmeg at dem gav ut enda ei plate i 2010. Kan hende den plata var landeplage i Norge i 2010, men det fikk jeg ikke med meg uansett.