Tenk Dungeons & Dragons møter musikalen Hair.
Tag: psychedelic rock
Mange av dere husker sikkert det åndelige albumet til Sister Irene O’Connor. Ukas album er yangen til hennes yin.
Ukas album er en gammel favoritt. Gentle Giant er et britisk progband som aldri helt klarte å nå mainstreamen, til tross for at de blant annet turnerte med og varmet opp for Black Sabbath på turne i England og Amerika. De er allikevel meget kjente i progverden der de har stor, stor inflytelse.
Bandet var sammensatt av diverse flinkiser og multi-instrumentalister som i løpet av en enkelt låt kunne gå fra å være et rockeband til å bli et kammerorkester. De er kjente for tidvis å gjøre avanserte a capellaer og ellers er musikken relativt knotete og rik på idèer og middelalderinflytelser (som jeg en gang beskrev dem; «more twists and turns than a bucket of eels and more hooks than Hellraiser»).
Bandet sies gjerne å ha sju album som absolutt er verdt å sjekke ut, og Free Hand er det siste av disse. Det er også relativt lyttervennlig og er vel en typisk favoritt.
On Reflection er skivas høydepunkt og inneholder nesten alt man kunne ønsket seg fra en Gentle Giant sang. Ellers er vel andre favoritter Time to Kill og His Last Voyage.
Dette bandet har fulgt meg helt siden barneskolen der jeg bl.a husker jeg hadde med meg — til lærerens fortvilelse — «Bullet with butterfly wings» i musikklyttetimen. (riktignok ikke fra dette albumet) Smashing Pumpkins var alt jeg gikk og sang på, alt jeg ville høre på, alt jeg ville sove til, alt jeg ville gjøre alt til. Dette er bare ett eksempel på hva skikkelig god gammeldags Smashing er. Jeg var, og er veldig glad i trommene og bassen på første låt «I am one». Trommetakten ble en milepæl i mitt «tromme-overdrevent-mye-på-låret-til-enhver-tid-uansett-hvilken-situasjon»-liv. Til MANGES fortvilelse…
Gongeligong! Gong var et rockeband ledet av den merkelige mannen Daevid Allen, en sentral figur innenfor Canterbury (jada jada). De startet med psykedelisk rock og er legendarisk kjent for sin utforskning av rusmidler, da spesielt hallusinogener som LSD og shrooms. Albumene deres handlet om indre reiser og den slags, men det hele reddes mer eller mindre av de solide doser med humor som bandet blandet i det hele. Ingen ting var helseriøst med Gong og det reddet kanskje det hele fra å bli en pretensiøs hippie-smørje.
Her er Gilli Smyth og Daevid Allen. Som dere ser er det soppgnagende, skitne hippier det er snakk om. Skiva jeg har valgt ut er You fra 1974 og det er sisteskiva i en slags trilogi som gjerne kalles Radio Gnome Trilogy. En slags gjennomgående historie er ikke lett å få tak i, spesielt ikke på denne skiva som er stort sett instrumental, men i de tidligere albumene har helten Zero erfart mye av det den fysiske verden har å by på og lurer på hva alt betyr. For å hjelpe ham med å finne ut av det får han hjelp av «pothead pixies» fra planeten Gong som kommuniserer gjennom musikerne, litt som radiosendinger fra planeten Gong, derav Radio Gnome. De fører en slags buddhistisk tankegang og hjelper til med filosofiske svar på livets problemer. I sisteskiva You tror jeg helten Zero finner sjelefred i en serie med meditative låter og det er det skiva består av. Derav følte jeg at det passet med temaet åndelig.
Men helt meditativt/slapt er det ikke. Gong var pionerer innenfor Space Rock sjangeren da de etterhvert destillerte ut en slags dansbar versjon av den psykedeliske musikken sin. De regnes for å være en inflytelse på dagens trance-musikk.
Det er ikke min favoritt Gong-plate, men jeg regner den allikevel for en klassiker.
mvh
Finn S. Varetideg
Siste kommentarer