Tag: rock

Tom Waits – Blue Valentine (1978)

Tom sitt deilige aldriendende herligvibbete waitsegodeste hjernetilsmørte frydbalanserte nostalkoliske og melangiske (ja, de to sistnevnte ordene er egenproduserte) album.

Desidert en av favorittene med Waits, sammen med «Closing Time». Rekker ikke å skrive så mye om albumet, da min reaksjonsevne tydeligvis er under det laveste lave på lavhetsskalaen. Men bare ta hånda ned i denne albumgodteposen, og kjenn på hva som skjer!

«A sweet little bullet from a pretty blue gun» Blir ikke lei.

Må også slenge med en morsom liten sak som denne herlige mannen kom med for ikke så lenge siden. Verdt å se fra begynnelse til slutt!

For en mann!

Television – Marquee Moon (1977)

Et band litt i stil med Talking Heads, og fra nogenlunde samme sted og musikkæra. Litt vanskelig å plukke favorittlåter da jeg liker hele plata i sammenheng, men kansje Venus, Marquee Moon, og Elevation. De andre par platene dems er og bra.

Et vakkert, melodiøst mesterverk!

Arne Hansen & The Guitarspellers – Reindeer Can Fly (1997)

Hva skal man si, det er jo den tiden på året.. Hit kan man søke for litt alternative tilnærminger til det som for mange er en fin feiring, for andre en vanskelig tid.. Her er godlåter som «Bad Xmas» og «Teenage Xmas Party», generelt ei plate det virkelig svinger av, perfekt til en dans etter 20-30 congacs og noen tørre småkaker.

AKs Steely Dan Favoritter

Hvis noen får mersmak etter mer Steely Dan etter å ha hørt Aja, så har jeg laget en samarbeids-spilleliste med diverse SD-låter og de som kjenner bandet fra før kan kanskje legge til noen favoritter om de ikke er med allerede. 🙂

Neil Young – On the Beach (1974)

Ingen ringere enn Neil Young denne uka, og denne plata er god, delikat og varm, som et åpent knitrende bål en midtsommernatt eller en varm kanelbolle tatt ut fra ovnen en kald desemberkveld. Tittelsangen på denne plata varer i ca. sju min. og kunne gjerne holdt på i tjue min. ekstra. Ironisk, og kanskje noe klisjé-aktig, så pleier denne repetitivt å spille i ørene mine når jeg setter meg i sanden på Sjøsanden når det er fullstendig folketomt. Følelsen er ganske overveldende faktisk; som i et herlig soundtrack (Nå ble jeg littebitt småflau kjente jeg). Andre sanger på plata som er digge: «Walk on» , «Vampire Blues» (feelgood-låter) og ikke minst: «Ambulance Blues» og «Motion Pictures (For Carrie)» som er to helt vidunderlige og flotte eksempler på hvor varm og rørende Neil kan være. (lyrikken må selvfølgelig også legges merke til).

Helt klart et album som Young-elskere ikke må gå glipp av.

«Back in the old folky days
The air was magic when we played.
The riverboat was rockin’in the rain
Midnight was the time for the raid…»

Captain Beefheart – Blue Jeans & Moonbeams (1974)

Et album jeg hører i hjel for tiden. Låta «Observatory Crest» har herved klatret opp på topp 10 lista når det kommer til All time favourites. Den har noe utrolig varmt og forfriskende og har en deilig nerve som rører en så langt inni grasrota. Den er som deilig balsam som blir massert inni hjernemassen min. Balsam med øl i kanskje, og litt whisky. Hør på den deilige gitaren. Den får meg til å smelte som en voksdukke midt i Arizona-ørkenen.

Generelt liker jeg de fleste sangene på dette albumet. «Party of special things to do», «Same old blues», «Pompadour Swamp» er også en låt som kommer med et slikt nydelig befriende gjentakende gitar-riff. nam nam. «Further than we’ve gone» og siste låt «Blue Jeans and Moonbeams» er også varme og flotte låter. Men nå ser jeg at jeg snart har nevnt alle sammen uten å egentlig komme med noe særlig konstruktivt. Bare glem hva jeg har skrevet. Bare hør!

Bruce Springsteen – The River (1980)

Da var det igjen min tur til ukas album.
Her kommer et album som jeg satt mye hjemme og hørte på da jeg var liten. Hadde endelig lært meg hvordan vinylspilleren til mor og far fungerte.

Topp album (i mine øre)

Albumet er: Bruce Springsteen – The River

Gammel klassiker

Grand island – Della Loved Steve (2013)

La just merke til at dem hadde nytt album på Spotify, og siden vi hørte forrige plata sist sommer, og Grand Island er jo veldig sommersk musikk, så tenkte jeg det kunne være en fin oppvarming.

The Hellacopters – High Visibility (2000)

Litt gammelt nytt, men som alle vet blir jo hovedstaden invadert av svensker. Så da tenkte jeg at man kunne bli invadert av litt godlyd fra noen svensker.
Hørte mye på disse da jeg hadde siviltjenesten og var imot invadering, (gudbedre).

Michael Jackson – Dangerous (1991)

Jeg valgte å tolke temaet til en person eller band som har tatt sjangeren sin videre til noe nytt, eller gikk noe nytt til musikken.
Såå…. etter å ha vurdert to-tre forskjellige artister endte jeg på Kungen av Poop! Michael Jacksons – Dangerous album fra 1991.

Roxy Music – Manifesto (1979)

Enda et av mine absolutte favorittband. Albumet jeg liker best er egentlig «For Your Pleasure» fra 1973, (da Brian Eno fortsatt var med). Men synes «Manifesto» passer å legge opp siden det har både det tidligere mer eksperimentelle, og litt av den senere stemningsmusikken (80-talls klinemusikk); da Bryan Ferry etterhvert kuppa bandet og til slutt gikk solo.

Jeg synes hvertfall plata er et aldri så lite mesterverk.

Frank Zappa – Over-Nite Sensation (1973)

Rukas album er ei skive fra kanskje rockeverdenens mest interessante person, Frank Zappa. Ekskona solgte nettopp rettighetene til musikken hans (eller noe sånt) så da dukket han opp på Spotify for første gang noen uker tilbake. Zappa var en fremragende komponist og musiker med en nærmest utømmelig kreativitet og gjorde mye innenfor musikk som å skrive for orkester og for eksempel være en pionèr innenfor jazzrock. Allikevel er han aller mest kjent for småknotete rockelåter med grove tekster a la Bobby Brown. Ukas album er skiva som for alvor etablerte denne stilen som var langt mer publikumsvennelig enn det han drev med på 60-tallet.

Over-Nite Sensation er en skive som blander lavmål med høymål. Musikken er ganske så sofistikert mens det lyriske fokuserer mest på sex og tullball. Det er altså ingenting helseriøst på denne plata. Selv om det fort blir mange potensielle favoritter i en så stor diskografi er Over-Nite Sensation svært godt likt av omtrent alle Zappafans. Iallefall de jeg har kommunisert med. 🙂

Skiva inneholder også noen lyriske gjengangere. Kudos til de som finner hvilke sanger som nevner poncho, «zircon encrusted tweezer» eller en puddel.

McQueen – Break the Silence (2007)

Kom ganske brått på denne gangen og ble usikker på hva jeg skulle gå for.
Jeg endte på et band jeg hørte for første gang på Quarten. De er ikke så veldig kjente, men de er/var fast oppvarmingsband til Slash with friends.

Har egentlig hørt meg litt lei, men samtidig fungerer musikken bra på høyt volum om man skal komme litt i gang 🙂

Yes – Close to the Edge (1972)

Jeg ble litt inspirert av metal-dokumentaren om metallens prog-aner som JT tipset oss om en liten stund tilbake. De fleste band som var med nevnte Yes som en sterk inflytelse. Det er ikke uten grunn for Yes er et av de største progbanda noensinne og det er mange grunner til det, men kanskje den største av dem er Close the the Edge som er bandets absolutte Magnum Opus. Den er også hedret som et av proggens største mesterverk sammen med noen få andre kjente album som Jethro Tulls «Thick as a Brick», Genesis sin «Selling England by the Pound» og Pink Floyds «Wish You Were Here». For øyeblikket er den på førsteplass over progarchives.com sin liste over tidenes 100 beste progskiver og kan da kanskje regnes litt uoffisielt som sjangerens beste plate – basert på konsensus selvsagt!

Close to the Edge, iallefall førstesporet, er løst basert på Herman Hesses bok Siddartha som handler om en mann som har en åndelig reise. Et sted i boka opplever han en slags åpenbaring ved en elvebredde. Elven tror jeg skulle være et bilde på livets sirkel eller noe i den dur; å være nærme bredden er et bilde på det å være nær ens tidligere liv i fordums inkarnasjoner og stå utenfor det hele og se det og forstå det – eller noe i den dur. Det er litt sånn cheesy alternativt åndelig vissvass og man tenker gjerne da at musikken fort blir veldig cheesy (og litt cheesy blir det), men heldigvis har Yes valgt å ikke lage et veldig bokstavelig album. Det forteller ingen konkret historie i sin lyrikk, men bruker ord, metaforer og strofer til å skape assosiasjoner med vår, natur, gjenfødelse og lignende. De har en litt abstrakt tilnærming som iallefall jeg synes hjelper til å gjøre det litt mindre hippie.

Ellers er det et sært album i hvordan det ble laget. Sangene ble til i studio og istedet for å komme til studioet med ferdige sanger puslespillet de låtene sammen stort sett mens de holdt på. Komposisjonene er en slags lapskaus av musikalske idèer til de forskjellige bandmedlemmene. Tilnærmingen høres ganske kaotisk ut (og litt kaotisk er det), men på ett eller annet vis klarte de å lage noe som for de fleste høres sammenfattende ut. Som progskive bruker den mange musikalske virkemidler, men jeg synes den er minst like fin som den er utfordrende (jeg liker egentlig ikke så godt musikk som bare er vanskelig). Allikevel kan det nok ta noen få spins før den fester seg. Sånn var det iallefall for meg, men det hender jeg leser at folk skriver de ble forelsket første gang de hørte albumet.

PS! En liten advarsel! De som ikke er spesielt glad i eksperimentell rock fra tidlig 70-tall har ikke så mye å frykte fra denne skiva kanskje med unntak av begynnelsen. De første 3-4 minuttene av skiva er det mest kaotiske og knotete den har og by på. Grunnen til det er fordi første låt er titteltracket som rent konseptuelt «fødes» av lyden av natur og blir en slags kakofoni som bruker litt tid på å få struktur og bli en fengende melodi. Jeg anbefaler at de som ikke liker denslags enten stålsetter seg eller begynner med andrelåta «And You And I» istedet.

PPS! Det er også verdt å nevne at skiva originalt bare har tre sanger; Close to the Edge, And You And I og Siberian Khatru. Skiva på Spotify har flere bonusspor, men i utgangspunktet er det ikke de jeg ville dele med dere og jeg tror førstegangslyttere kanskje får mer igjen av å høre de tre sangene èn gang til heller enn å utforske bonusmaterialet (skjønt de er fine de au asse).

Reach out as forward tastes begin to enter you!