Tag: canterbury

Robert Wyatt – Comicopera (2007)

9. desember 2013 · · album Ingen kommentarer - Stikkord: , , ,

Albumet og artisten plukket jeg opp av en kompis for noen år siden. At Wyatt var til de grader innvevet i prog-verdenen min ble jeg faktisk ikke klar over før i går. Jeg likte plata umiddelbart, mye på grunn av de (tilsynelatende) enkle og skranglete låtene og det analoge soundet. I stedet for polerte synth-pads (som jeg er vant til), er det gjerne et par halvsure blåsere som spiller en tone hver i bakgrunnen. Vokalistene – og spesielt Wyatt selv – er også skranglete og sjarmerende, tilsynelatende uskolerte vokalister med rar aksent og talefeil gir igjen en veldig kontrast til mye av musikken jeg hører på til vanlig.

Det er også en inderlighet i både tekst og musikk. Og selv om jeg ikke har gått dypt i meningen på de ulike sangene, er det en herlig avveksling til tekst som:

I am not shattered.
Out of the ashes I rise.
Knowing that nothing is stronger than faith.
Finding hope in our hopeless lives.

*Highlights*:
A Beautiful Peace
Be Serious
Out Of The Blue

Men det er absolutt helheten, kontrastene og de musikalse metareferansene (plukker opp melodier, toner, stemninger og temaer fra tidligere spor på plata) som gjør at jeg mener dette er et spennende og givende album.

Caravan – For Girls Who Grow Plump in the Night (1973)

2. juli 2012 · · album En kommentar - Stikkord: , ,

For noen år siden kopierte jeg denne skiva av Oddmund som anbefalte den. Jeg likte skiva veldig godt og ettersom jeg liker å skaffe meg ny musikk ved å sjekke ut relaterte prosjekt til band jeg liker var det denne skiva som satte igang min utforskning av Canterbury-musikk (Richard Sinclair fra Hatfield and the North som vi hørte tidligere var med i Caravan, men forlot bandet før denne skiva ble lagd).

For Girls Who Grow Plump in the Night er en sommerslig, koselig og jovial pop-rock affære med sanger om knark, lykke, sex og sommer. Det er en bismak av prog her som var smått fasjonabelt på den tid, men det er ikke en spesielt utfordrende skive. Det er heller ikke Caravans mest kjente eller mest likte (det er nok heller In the Land of Grey and Pink), men jeg tipper at jevnt over er det denne Caravan-plata albumklubben vår ville likt best.

Hatfield and the North – Hatfield and the North (1973)

11. mars 2012 · · album En kommentar - Stikkord: , ,

Dette er debutskiva til Hatfield and the North (kalt opp etter et veiskilt), et band med et ganske unikt musikalsk uttrykk. Oddmund og andre som har hørt Caravan kjenner kanskje igjen Richard Sinclair på vokal og bassgitar. Richard hadde lyst til å utforske andre musikalske uttrykk og forlot Caravan og dannet etterhvert Hatfield sammen med et knippe andre likesinnede musikere. Mange føler at Hatfield and the North er bandet som best personifiserer en slags Canterbury musikkstil selv om jeg personlig ikke er glad i å kalle Canterbury for en sjanger.

De fleste fans av bandet foretrekker andreskiva, The Rotters’ Club, men når man regner med bonussporene som typisk følger med på nyutgivelser av debuten synes jeg den blir et ørlite hakk finere. Min digitale kopi har tre slike bonusspor, men skiva på Spotify har bare to. Dermed har jeg lagt opp det ekstra bonussporet på webspacet mitt for de som vil høre. Bonussporene «Let’s Eat (Real Soon)» og «Fitter Stoke Has a Bath» er A og B-sides fra bandets ene singel som kom ut før debutskiva. Det tredje bonussporet som ikke er på Spotify, «Your Majesty Is Like A Cream Donut Incorporating Oh What A Lonely Lifetime» (første sangtittel inspirert av Monty Python), er to sanger i ett spor som i sin tid dukket opp på et Virgin sampler album, dvs. en samleskive som showcaser div. talent signert til Virgin. Ulikt mye typisk bonusmateriale (som ofte er låter som var for «dårlige» til å bli med på studioalbumets første utgivelse) er alle disse fine sanger på høyde med det beste fra debutskiva. Dermed er de verdt å få med seg og hvis man vil høre materialet kronologisk kan man forsåvidt begynne med bonussporene og så gå over på debutskiva etterpå.

Bandet er, foruten noen unntak, ikke veldig sang-orienterte. Sporene fra debutskiva glir sømløst over i hverandre så da kan det være lurt å passe på at shuffle er av og heller høre de delene av skiva som henger sammen i rekkefølge.

Selv om albumet ikke er veldig vanskelig mistenker jeg at den nok blir en utfordring for noen, men det er jo også litt av moroa. Forhåpentligvis faller den i smak hos noen. 🙂