Tag: baroque pop

Susanne Sundfør – Ten Love Songs (2015)

Nyeste albumet til Sundfør!! Mer pop’ete enn noen gang (Fade Away er radiohiten fra plata), men aldri på akkord med Sundførs gjenkjennelige kunstneriske musikkuttrykk og fantastiske stemme. Plata handler om kjærlighet, men det er ikke den rosenrøde typen..(leste i et intervju at hun egentlig hadde tenkt å lage et album om vold).

Notatene jeg skriblet ned i en fart under første og andre gjennomlytting (siden jeg sitter på jobb og unnskylder FB for meg selv i at jeg maks er innom 5 minutter ila arbeidesøkta):

– Memoriabilia – mye fine pianosekvenser som fader over i skrekkfilmaktig grøssete á la The Innocents; «You all come back agaaaiiin…»
-Kamikaze – fin harpsichordslutt
-Trust me – tung, lavmælt, fin oppbygning. Kanskje fineste sangen på plata.

Kate Bush – Hounds of Love (1985)

Album nr.5 fra min absolutte favorittartist, den helt unike og enestående Kate Bush. Hounds of Love regnes av mange som hennes beste album, og selv om jeg ikke er helt enig i det (jeg liker Kick Inside bittelitt bedre) så er dette albumet også fullspekket av fantastiske sanger; med følgende som personlige favoritter: Running up that hill, Cloudbusting og And Dream Of Sheep.

Om 2 uker og 5 dager skal jeg se henne for første gang på scenen!!!!!!

Love – Forever Changes (1967)

For ca.10-11 år siden fant denne plata veien hjem til spilleren min, og den var en behagelig kuriositet fra første stund. Det første jeg lot merke til, var hele lydbildet på produksjonen. I tillegg florerer det et herlig bruk av akustisk gitar, samt et subtilt orkesterpreg som preger mange av sangene og som bidrar til mange dynamiske fargeklatter. Dette hører man tydelig i «Alone again or», der sangen åpner nydelig med en ensom gitar, for så å eksplodere ut i rytmer og herlig trompetsolo. (Muligens noen kjenner igjen coverlåten Calexico gjorde av denne). Plata inneholder flotte melodier («Andmoreagain» er et nydelig eksempel på platas melankoli), sangene er interessante, og inneholder mye uforutsigbarhet; uventede overganger midt i sangene, taktskifte etc. Mye gøy særhet altså; sangen «Live and let live» starter slik: «Oh, the snot has caked against my pants, it has turned into crystal.There’s a bluebird sitting on a branch, I guess I’ll take my pistol». (Litt sånn Syd Barret psykedelia) Et annet eksempel: på slutten av en helt rolig, behagelig sang, høres det plutselig ut som om plata begynner å snurre berserk i revers, totalt malplassert i henhold til sangen forøvrig. En underfundig, litt syre-sær og sabla koselig plate! Og det beste av alt: DEN HAR HEMMELIGE SPOR! (Men det er selvfølgelig hemmelig da, så ikke gå rundt å si det til folk. hysssssssj)

Nick Drake – Bryter Layter (1971)

Jeg (Tore) poster her ukas album på vegne av Christiane. Denne uken er det den evigunge folkrockeren Nick Drake som står for tur. Til tross for sin meget korte karriere, og hans relativt ukjente status blant folk flest, så er Drake generelt høyt aktet blant de med kjennskap til 70-tallets visesangere og folk rockere.

Nick ga ut tre album før han døde av overdose i 1974, bare 26 år gammel. Bryter Layter er hans andre plate og inneholder også gjesteopptredener fra Fairport Convention og Velvet Undergrounds John Cale.

Musikkstilen her er litt sår, forsiktig og aldri «høyrøstet», men lar heller melodien og teksten i sangene tale for seg. Nicks liv var, til slutt, preget av depresjon og ensomhet. Musikken på denne skiva er allikevel positiv og lett, men hører man etter, ligger det ofte litt melankoli i bunnen.

Ellers er det en relativt lettfordøyelig og lettfornøyelig samling visesanger.

Harry Nilsson – Nilsson Schmilsson (1971)

Jeg er glad i Harry Nilsson, men har enda ikke fått satt meg ned med hans mest anerkjente skive, Nilsson Schmilsson, fra 1971. For de som ikke kjenner til Harry fra før, så er han en av 60 og 70-tallets gyldne pop-røster fra USA. Han er mest kjent for låta «Everybody’s Talking» fra filmen Midnight Cowboy og ble etterhvert en god venn av Beatles, spesielt John og Ringo.

Etter denne skiva ville apparatet rundt ham at han skulle gi ut en skive til i samme stil, men det nektet han. Ikke ville han spille konserter heller. I stedet ville han lage en skive der han sang jazz standarder og fordype seg i alkoholen. Kvaliteten på musikken ble dårligere og etterhvert klarte han også å dels ødelegge stemmebåndet under en skrikekonkurranse med John Lennon og kvaliteten ble aldri det samme. Over 80-tallet sluttet han stort sett med musikk og ca. 1990 var siste gang han spilte inn en låt, en versjon av låta «How About You» til Terry Gilliams film «The Fisher King».

Nilsson Schmilsson er hans mest kommerse skive, men også hans beste mener mange. Den inneholder et par av hans mest kjente låter, «Without You» og «Coconut», men resten kjenner jeg ikke så godt.

Damned – Machine Gun Etiquette (1979)

Hei tjommiser!

Min uke, min musikk, disse har jeg ikke hørt på på lenge nå, men fikk de litt inn i hodet igjen et par albumklubber tilbake.

Her er, til deres alle store glede, The Damned woopie woopie