Tag: jazz fusion

Hatfield and the North – The Rotters Club (1975)

3. oktober 2016 · · album Ingen kommentarer - Stikkord: ,

Jeg har tidligere vært over snittet opptatt av Canterbury scene, aktivitetene til en gjeng som startet som unge musikere rundtom Kent i England og som bumpet borti hverandre i forskjellige band-konstellasjoner oppover i 70-tallet og senere tid.

Hatfield and the North er et av mine favorittband fra denne klyngen og var dannet av Richard Sinclair fra Caravan, Dave Stewart fra Egg på tangenter, Phil Miller fra Matching Mole og Pip Pyle fra Gong på trommer. Det er en slags Canterbury-supergruppe selv om berømmelse og inntekter fra musikken var temmelig beskjedent. Det er altså snakk om fattige, unge musikere og de harde kåra gjorde blant annet at sanger Richard levde som «squatter» i Canterbury på begynnelsen av 80-tallet og først kom seg økonomisk på beina da han begynte å jobbe som snekker.

Hatfield and the North er altså et band der medlemmene ofret mye for kunsten, for det var selvsagt dét som gjaldt. Musikken de lagde sammen synes jeg er helt enestående for et «rockeband» (trommer, gitar, bassgitar, tangenter). Den er utfordrende, men også svært givende når den har gått noen runder.

Jeg har tidligere valgt den eponyme debutskiva til bandet og liker den hakket bedre enn andreskiva som serveres her, men her er jeg faktisk i mindretall blant HATT-fans og det er uansett jevnt løp. Andreskiva byr på mye gull som Share It, Fitter Stoke Has A Bath, Didn’t Matter Anyway og Under Dub. Den fineste låta, synes jeg, er den mest ambisiøse – den 20 minutter lange Mumps.

Etter denne skiva var det kroken på døra for Hatfield da Richard ikke ville være med lengre, men de resterende tre medlemmene fortsatte videre i National Health som også fikk en runde i albumklubben med den fantastiske skiva Of Queues and Cures. Selv om det også var kunstnerisk givende var det økonomisk begredelig og Dave Stewart som har komponert mye av materialet til begge banda tjente først «ordentlige penger» da han laget en relativt fæl cover av It’s My Party på tidlig 80-tallet sammen med tidligere Northette Barbara Gaskin. Litt trivia på slutten der!

Snarky Puppy – We Like It Here (2014)

4. januar 2016 · · album Ingen kommentarer - Stikkord:

Instrumental flinkis-jazz fra New York. Hørt veldig mye på denne plata det siste året. 

Sistesporet har fått uproporsjonalt mye oppmerksomhet av meg, men resten av plata er også solid.

Men til de av dere som kan få nok av instrumental jazz, anbefaler jeg å koke det ned til å se denne videoen av sistesporet – Lingus : https://www.youtube.com/watch?v=L_XJ_s5IsQc

Keyboard-soloen(e) fra 4.20 og utover er ganske deilig. Veldig deilig faktisk.

(Det ble ikke Steven Wilson – HAND. CANNOT. ERASE., da den ikke (lenger?) er tilgjengelig på strømming, men anbefaler dere allikevel å sjekke den ut om dere får det til)

Primus – Brown Album (1997)

27. april 2015 · · album Ingen kommentarer - Stikkord: , , ,

Et album e kjøpte i St. Petersburg i 1998 som album nr 2 av Primus nest etter Seas of Cheese. E syns det har flere deilige Claypool låter som f.eks «shake hands with beef», «Fisticuffs» og «Kalamazoo». Så har e alltid likt introen på «Camelback Cinema»

Panzerpappa – Koralrevens Klagesang (2006)

10. november 2014 · · album Ingen kommentarer - Stikkord: , , ,

Panzerpappa er et norsk progband bestående av en gjeng venner og bekjente akademikere fra Oslo, bl.a. Trond Gjellum og Anders Kristian Krabberød. De spiller musikk med hint og nikk til band som National Health, Univers Zero og Samla Mammas Manna. Koralrevens Klagesang er deres fjerde album (det siste, Astromalist, kom høsten 2012).

Jeg studerte sammen med Anders i tiden den kom ut, men fikk ikke satt meg skikkelig ned med skiva deres før etter 2008 en gang da jeg hadde begynt på labarbeidet til masteren min som for det meste bestod av å mikroskopere skåler fulle av mygg. Dette er et av flere album jeg ble kjent med i den perioden.

Skiva er gjestet på èn låt av Richard Sinclair som er mest kjent fra Caravan, Hatfield and the North og Camel. De ble kjent da flere av pappaene spilte i Richard sitt backingband da han gjorde konserter i Norge tidligere på 2000-tallet.

Jeg synes hele skiva er fin, men favorittlåta er nok Kantonesisk Kanotur og neste på lista er nok Apraxia (en del av en trilogi låter Anders har skrevet titulert etter hjerneskader :p).

Hørr, da! HØRR!

Gentle Giant – Free Hand (1975)

4. august 2014 · · album Ingen kommentarer - Stikkord: , , ,

Ukas album er en gammel favoritt. Gentle Giant er et britisk progband som aldri helt klarte å nå mainstreamen, til tross for at de blant annet turnerte med og varmet opp for Black Sabbath på turne i England og Amerika. De er allikevel meget kjente i progverden der de har stor, stor inflytelse.

Bandet var sammensatt av diverse flinkiser og multi-instrumentalister som i løpet av en enkelt låt kunne gå fra å være et rockeband til å bli et kammerorkester. De er kjente for tidvis å gjøre avanserte a capellaer og ellers er musikken relativt knotete og rik på idèer og middelalderinflytelser (som jeg en gang beskrev dem; «more twists and turns than a bucket of eels and more hooks than Hellraiser»).

Bandet sies gjerne å ha sju album som absolutt er verdt å sjekke ut, og Free Hand er det siste av disse. Det er også relativt lyttervennlig og er vel en typisk favoritt.

On Reflection er skivas høydepunkt og inneholder nesten alt man kunne ønsket seg fra en Gentle Giant sang. Ellers er vel andre favoritter Time to Kill og His Last Voyage.

Return to Forever – Romantic Warrior (1976)

28. april 2014 · · album Ingen kommentarer - Stikkord:

Bandet var ledet av jazzpianomester Chick Corea. Chick spilte sammen med Miles Davis i hans eksperimentelle fusion-periode på 60-tallet, men etter hvert dannet han bandet Return to Forever. Som nyfrelst scientolog var Chick opptatt av at musikken hans skulle nå flere mennesker, men da burde han kanskje ha kastet seg på noe annet rent sjangermessig. De fleste synes nok fusion er en utfordrende sjanger.

Men for å komme til selve kjøttbiten i musikkompa, så er Romantic Warrior Return to Forevers sjette skive. Bandet på denne tiden hadde en helt fantastisk lineup som bestod av den alleredenevnte Chick Corea, bassist Stanley Clarke, trommis Lenny White og det unge gitargeniet Al Di Meola som jeg tror var 22 år gammel da denne skiva kom ut. Det er den mest kjente line-upen fra bandet og dette er deres mest selgende skive med komposisjoner fra alle medlemmene i gruppa. Det er også den siste fra denne line-upen, og det kan jo også nevnes at skiva er dedikert til ingen ringere en Ron L. Hubbard, leder for scientologikirka.

Men den er fin for det!

National Health – Of Queues and Cures (1978)

13. januar 2013 · · album En kommentar - Stikkord: ,

Mitt første album i klubben var Hatfield and the North. Hatfield and the North brøt opp, men medlemmene Dave Stewart, Pip Pyle og Phil Miller gikk videre til å spille sammen i Canterbury-supergruppa National Health, her også sammen med John Greaves fra Henry Cow på bass. Musikken er stort sett småknotat instrumental-rock tydelig komponert på forhånd på papir. Det er èn låt her med vokal og det er Binoculars som handler om at folk blir kjedelige av å se på TV.

Foruten at det ikke akkurat er mainstream musikk ble den også gitt ut på en tid da slik musikk var blitt svært upopulær så selvsagt er den ganske obskur, men de med kjennskap til Canterbury regner ofte denne skiva for å være en udødelig klassiker. Som regel regnes den som bandets fineste utgivelse og en av de fineste skattene Canterbury banda har å by på. Jeg likern veldig godt!

Om noen får mersmak og vil høre mer av bandet forbi denne skiva vil jeg også anbefale de to første sporene på debutskiva som også ligger på Spotify.