Tears for Fears – Songs from the Big Chair (1985)

Tears for Fears er et band jeg bare kjenner på hitsa – sanger som Woman in Chains, Raoul and the Kings of Spain, Sowing the Seeds of Love, Mad World, osv.

Noe interessant er at deres tre aller gjeveste hits alle kommer fra andre-skiva, Songs from the Big Chair. Jeg tenker da på Shout, Everybody Wants to Rule the World og Head Over Heels. Dette er låter de fleste kjenner fra før og selv regner jeg samtlige som noe av det ypperste fra 80-tallets synthpop. De er alle velproduserte, dramatiske, fengende låter med god oppbygging og bra klimaks.

Allikevel har jeg altså ikke hørt på skiva de kommer fra, men det akter jeg å gjøre straks.

Roxy Music – For Your Pleasure (1973)

Har hatt med Roxy Music som ukas album før, men med et ant album. Mulig favorittskiva mi av RM, og tenker Editions of You kansje er favorittsporet.

Pappasaft – I Verste Velgående (2017)

Denne ganga kjører vi lokalt.

Pappasaft – I Verste Velgående

Gutta i Pappasaft har endelig kommet ut med et helt album! Det setter ihvertfall jeg pris på.

Favorittlåt er nok Harde Kåre.

Pain of Salvation – In the Passing Day of Light (2017)

Splidder ny plade! Jeg har ikke hørt annet enn 2 låter fra denne selv, men den har fått veldig gode kritikker ser det ut til. 

In the Passing Light of Day skal være et par hakk tyngre enn de forrige platene til PoS og tar tematisk for seg sykdomsforløpet til frontfigur Daniel Gildenlöws nylige livstruende infeksjonssak. 

Jeg kommer tilbake med høydepunkter og slikt når jeg selv har fått gitt den noen runder.

Frida Ånnevik – Her Bor (2016)

Dette var en av de fineste norske utgivelsene i fjoråret! Ordsmeden fra Hedmark som fra tidligere har to smått varierende soloalbum og et veldig bra samarbeid med mine favoritter i «In the country». Frida har en av de vakreste stemmene jeg vet om akkurat nå! Og arrangementene er smarte, vendingene ofte uventet, med tette koringer og kostelig rytmikk. Denne plata gikk på repeat da jeg pusset opp gangen hjemme, og i den perioden vokste den såpass på min samboer at den gikk fra et nærmest hat til elsk. Albumet passer meget bra tett på ørene, men også til å fylle stua med fyr i peisen!

Ei låt for å høre litt hva det dreier seg om

https://open.spotify.com/track/3iVWvXEywB2kWJ94Hvmu7r

Eller bare begynn med begynnelsen…

Tonbruket – Dig It to the End (2011)

En ganske ny oppdagelse som har preget de siste månedene i 2016. Det blir en instrumental plate som presenteres denne ganga, hvilket som er en fryd, spesielt når instrumentalistene er så henrivende dyktige som de er i dette prosjektet.

Jeg har selv prøvd å plassere dette i en sjanger, men Tonbruket er rett og slett en eksplosjon av sjangre. Victoria National Scene skrev det ganske treffende: «kosmiske ekspedisjoner i jazz, prog, rock, funk, folk, fusion, moderne kunstmusik, nordisk vemod, klanger fra verdensrommet, Bollywood, technicolor, elektronisk summing og Ummagumma…»

Dette setter jeg på for å «lytte» mer enn jeg setter det på for å la summe i bakgrunnen (selv om det passer fint til det også). Musikken er spennende, overraskende, skiftende, beroligende, og den går fra å være progressiv og mektig til omtrent meditativ og slumrende (som f.eks i sangen «Lighthouse», veldig avslappende)

Inspirerende plate som gjør seg veldig godt med en pils foran et anlegg med god lyd som rettferdiggjør alle de fascinerende detaljene.

Legger også med en favoritt fra et annet album de har. Ja, jeg sniker den med.

Trentemøller – Last Resort (2006)

Danske Trentemøller hadde sin debut med dette albumet. Behagelig og forførende elektronika. Han holdet enda stand, og besøker norge i 2017.

(Litt tungvindt å skrive på mobil, skal prøve å supplere litt når jeg har tilgang til pc)

Karen Mantler – Business Is Bad (2014)

Noen år tilbake da jeg fremdeles var Spotify-bruker, så fikk jeg en merkelig anbefaling av Spotify – en anbefaling som skulle vise seg på lavng vei å være den mest interessante jeg har fått av en slik tjeneste. Den anbefalte meg å høre på Karen Mantler’s Pet Project – en slags jazz-fusion skive som åpner med en klagesang om at Karens katt Arnold er død og resten av låtene på albumet handler om at Karen prøver å finne seg et nytt kjæledyr.

Senere fant jeg ut at Pet Project var nummer 4 i en serie plater om Karen og katten Arnold som startet mer enn ti år tidligere på sent 80-tall. Den første skiva fra 1989 het My Cat Arnold og så året etter kom Karen Mantler And Her Cat Arnold Get the Flu. I 1996 kom skiva Farewell der platecoveret viser Karen Mantler sørgende ved gravstøtten til Arnold (han overlevde visst ikke influensaen) som inneholder bl.a. klassikeren «My Life is Hell» og så i 2001 kom Pet Project, skiva Spotify hadde anbefalt meg. Hele musikerkarrieren så ut til å være basert på forholdet mellom henne og Arnold. Låtene er ofte triste og morsomme og handler ofte om Karens problemer eller om hvor udugelig hun er.

Men etter 2001 var det tydeligvis blitt stille, så jeg gjorde litt mer research. Hun er datter av jazz-musikerne Michael Mantler og Carla Bley. Selv ligner Karen veldig på sin mor, men kanskje i en mer udugelig variant. Jeg fant også restene av en gammel blogg og der hadde hun skrevet at hun var helt overbevist om at Pet Project ville bli en kjempehit og at hun skulle få masse penger. Men det skjedde jo aldri, så hun hadde måttet slutte med musikk og gå tilbake til sin jobb som servitrise i New York. Man kunne få inntrykk av at musikertilværelsen var historie.

Men plutselig i 2014 dukket hun opp med ny skive, Business is Bad (ukas album). Det hadde vært lite å finne der ute før, men nå dukket hun til og med opp på youtube med fremførelser av det nye materiale. På Business is Bad ser hun ut til å ha kommet seg videre etter Arnolds død, men tilværelsen er visst ikke helt enkel for Karen som fremdeles har problemer å stri med, ikke minst økonomiske. Fusion-backing-bandet (som bl.a. inkluderte sønnen til Charles Mingus) er borte og i stedet har vi enkelt akkompagnement av gitar, klarinett og bass mens Karen selv står for vokal, piano og litt munnspill. Sangene og fremførelsen er relativt minimalistisk (hør bare på soloene hennes) og hele plata er en ganske subtil greie.

Jeg synes også den er veldig fin og jeg har lett etter den før til bruk i albumnklubben, men den har da ikke dukket opp på trømmetjenestene – før nå. Selv liker jeg best tittelsporet og Surviving You, men ellers er det også mye fint her.

Girls at our Best! – Pleasure (1981)

Koselig post-punk/funk. Liker kansje best Warm Girls, og Heaven og Go for Gold kansje.

Metallica – Hardwired… to Self-Destruct (2016)

Har ikke hatt tid til å høre på det enda, bare de sangene som er gitt ut tidligere. Liker ihvertfall dem godt. 

Er ikke hver dag disse gutta lager album så syns det må feires.

Simple Minds – New Gold Dream (81–82–83–84) (1982)

De fleste husker kanskje ungdomskultfilmen «The Breakfast Club» med soundtracket «Don’t You Forget About Me». 
For ikke så lenge siden, var den låta alt jeg kjente til når det kom til denne skotske poprock-gruppa.

Så snublet jeg over dette albumet på ei platemesse, og for en gledelig overraskelse det etter hvert skulle vise seg å bli.

Har vært litt i en sånn åttitallsfase de siste månedene. Sanger med spenst, gode rytmer, synth, det velkjente ‘hule’ lydbildet og ofte spennende oppbygninger. Mye dårlig var det også, som med alle musikkepoker, men dette er et band som jeg mener har vært ganske undervurdert blant mange. Et sånn midt-på-tréeren-band som man ikke gidder å bry seg med å undersøke så veldig.

Dette er akkurat nå mitt «gire-opp»-album. I alle fall når vi snakker om åttitallet.

«Hunter and the Hunted» – en desidert favoritt. Mange fine elementer her. Spennende taktskifte og sånne smådødelige basstoner uti der. Frekk låt!

Andre fine:

«Someone Somewhere» 
«New Gold Dream» 
«Big Sleep»

NB: volum – OPP ——>

Hatfield and the North – The Rotters Club (1975)

Jeg har tidligere vært over snittet opptatt av Canterbury scene, aktivitetene til en gjeng som startet som unge musikere rundtom Kent i England og som bumpet borti hverandre i forskjellige band-konstellasjoner oppover i 70-tallet og senere tid.

Hatfield and the North er et av mine favorittband fra denne klyngen og var dannet av Richard Sinclair fra Caravan, Dave Stewart fra Egg på tangenter, Phil Miller fra Matching Mole og Pip Pyle fra Gong på trommer. Det er en slags Canterbury-supergruppe selv om berømmelse og inntekter fra musikken var temmelig beskjedent. Det er altså snakk om fattige, unge musikere og de harde kåra gjorde blant annet at sanger Richard levde som «squatter» i Canterbury på begynnelsen av 80-tallet og først kom seg økonomisk på beina da han begynte å jobbe som snekker.

Hatfield and the North er altså et band der medlemmene ofret mye for kunsten, for det var selvsagt dét som gjaldt. Musikken de lagde sammen synes jeg er helt enestående for et «rockeband» (trommer, gitar, bassgitar, tangenter). Den er utfordrende, men også svært givende når den har gått noen runder.

Jeg har tidligere valgt den eponyme debutskiva til bandet og liker den hakket bedre enn andreskiva som serveres her, men her er jeg faktisk i mindretall blant HATT-fans og det er uansett jevnt løp. Andreskiva byr på mye gull som Share It, Fitter Stoke Has A Bath, Didn’t Matter Anyway og Under Dub. Den fineste låta, synes jeg, er den mest ambisiøse – den 20 minutter lange Mumps.

Etter denne skiva var det kroken på døra for Hatfield da Richard ikke ville være med lengre, men de resterende tre medlemmene fortsatte videre i National Health som også fikk en runde i albumklubben med den fantastiske skiva Of Queues and Cures. Selv om det også var kunstnerisk givende var det økonomisk begredelig og Dave Stewart som har komponert mye av materialet til begge banda tjente først «ordentlige penger» da han laget en relativt fæl cover av It’s My Party på tidlig 80-tallet sammen med tidligere Northette Barbara Gaskin. Litt trivia på slutten der!

Chris Christodoulou – Risk of Rain (2014)

Musikk fra et kult, stemningsfullt spill, der lydsporet virkelig bærer spillet. Favorittmelodien min er nok Cyclogenesis.

Juicyfur – Juicyfur (2016)

Fikk vite om disse da de kontaktet pistolklubben for oppvarmingstjenester nå nylig. Konserten ble det aldri noe av, men vi fikk i alle fall høre om et nytt kult band.

Jeg liker godt for eksempel Neo Geo, Juicyfur, IP Config og Rock’n’Rolla.

The Mattoid – Hello (2003)

Ville Kiviniemi – en gæren, kraftig, høyrøstet finne med poncho drar til Nashville og finner bl.a den litt mer lavrøstede og halvblyge bassisten fra Lambchop. Sammen skaper de «The Mattoid» – et ironisk, humorbasert rockeband med mye innslag av punk/lounge med gjentakende «sango»- gitarrytmer. Kjærligheten for undergrunnsrockens far, Lou og hans «Velvet Underground» er meget sterk her, og det skinner ofte veldig klart gjennom. The Mattoid har også medlemmer fra bandene «The Lone official», «Bobby Bare Jr’s. Young Criminals» pluss et litt Nico- lignende besøk av Poppy Fields (låten Rat Poison).

Ville Kiviniemi er storfan av ordene «du du dudududud du du» og «yeah», for ikke å glemme «huh».

Det er definitivt mange gøye sanger på denne plata, selv om mange av de første sangene jeg hørte, er sanger man gjerne finner på andre utgivelser. «Burn ‘n’ rob» og «Hey dude» (Jimi Hendrix-cover i ny språklig drakt) er eksempler på det.

De spilte konsert på Hjørnet i Kristiansand for en del år tilbake. Glemmer aldri de forfjamsede ansiktene på det nye publikummet, der han fremførte den triste sangen «Makey, makey» med nesten tårevåte øyner, der han spaserte over bordene og endte sangen i et salig » neverending» klimaksrop.

Det er ikke mye som er veldig dypt med dette, dog ironiske og treffende vinklinger på politiske temaer og menneskelig adferd, dukker opp her og der. Morsomt og underholdende å høre på, og munnvikene går som regel ut i et smil.

Legger med en meget kreativ «musikkvideo» som ble spilt inn en tid etter Ville Kiviniemi ble sendt tilbake til Finland.

Ghost – Meliora (2015)

Svenskene fra linkøping har levert nok et satans bra album. Denne gangen er Papa Emeritus II byttet ut til fordel for broren, Papa Emeritus III (bare et par måneder yngre).

Anonymiteten er i behold.

Fikk gleden av å se de varme opp for maiden, og leverte musikalsk og teatralsk et mesterstykke. Eneste skår i gleden var en 5 minutters monolog om kvinnelig orgasme som ble for kleint for meg.

Uansett, et fantastisk album som gjør en glad innvendig.

Bob Hund – Jag rear ut min själ! Allt skall bort!!! (1998)

Holdt på å glemme uka da jeg er på ferie i Tyskland. Fytti! Jeg kjapper meg til med en plate fra fordums tid, altså siste halvdel av 90-tallet. Bob Hund var et viktig band for meg i denne perioden, men ble gradvis glemt bort. For ikke så lenge siden gjenoppdaget jeg ukas album og tenkte at ja, det er fremdeles en fin plate. Særegen sound, melodiøst, bra energi og jevnt over bra låter.

Nå Er Det Vel Revolusjon På Gang? er vel platas største schlager, men jeg synes Rakettmaskin og Helgen v48 er finest.

Fleetwood Mac – Mr. Wonderful (1968)

Da blir det gamlismusikk igjen Fleetwood Mac – Mr. Wonderful (1968). Kom i snakk om tidligere Fleetwood Mac i helga, og måtte nøtt å høre på igjen.

Ivar og Eivind Bøksle – Viser fra Sørlandet (1972)

Har begynt på sommerferien.

Beardfish – +4626-COMFORTZONE (2015)

Siste plata til Beardfish. Svensk rockeband som har hørt på Zappa, Gentle Giant, samt Led Zeppelin og skitten 70-tallsrock (selv om det merkes mindre på denne plata, enn de forrige). Jeg har tidligere beskrevet dem som «så progressive at de ikke trenger å være progressive». De er slett ikke redd for å rocke litt eller for å være catchy.

Kanskje ikke alles kopp te, men det er denne jeg hører mest på for tiden, så da blir det denne!
Tittelkuttet er en pen sang. 

Ode to the Rock’n’roller er gøyal og passe nedlatende.
Ellers liker jeg godt triologien av låter: The One Inside.