I 2002 slapp The Libertines Up the Bracket. Det ble swung av slikt. Det nye millenniumets svar på Oasis sa de. Melodiene til tidlig Kinks hadde de. ispedd pønkrockromantikk a la Johnny Thunders and the Heartbreakers. De brukte drakk og dopa seg og fikk seg litt av et navn.

Den selvtittulerte skiva, den som er ukas skive, kom derimot først to år etter. Og den ble min introduksjon til The Libertines. Og den satt regelrett som et skudd med hasj eller heroin.

Ikke like banebrytende, og ikke like orginal som førsteskiva, men med en større dose popmusikk og enkelte steder mye mer nerve. Særlig i krysningspunktet mellom stemmene til Carl Barât og Pete Doherty. Det passa perfekt inn i andreklasse på Mandal VGS. Jeg ble fan. Jeg har hatt billetter hele 4 Libertines og Babyshambleskonserter. Og Doherty selv, gjorde at INGEN av dem ble noe av. Bittert.
Jeg anbefaler allikevel spesielt åpningssporet «Campaign of hate», «Music when the lights go out» og «What became of the likely lads» inn i påska.

Tid for snop og dop! Sees på boden.