The War on Drugs – Lost in the Dream (2014)

Det tredje studioalbumet til The War on Drugs – som kanskje enklest kan beskrives som indie rock/pop- var det første møtet jeg fikk med dette bandet. Grunnen til at jeg ble så kjapt fenget, var de gode jevne rytmene, evnen de har til å lage fengende sanger selv om de er noe gjentagende, enkle og ikke nødvendigvis tilbyr et C4-klimaks når det kommer til sangenes høydepunkt. Likevel kommer de genialt unna med det, og det er vel det som gjør bandet genialt i seg selv. De beviser at det trenger ikke å være innviklet. Melodiene blir sterke uansett. De bygger på med masse varme, bass, en stødig takt som masserer lytteren (ikke thai-massasje! Nei nei. Muligens mer aromaterapi med litt stryk på ryggen) og samtidig er enkelte låter ganske eksplosive i seg selv («An ocean in between the waves» er et flott eksempel på det, og for øvrig min desiderte favoritt på plata. Et fint sted å starte!)

Man kan av og til få litt Bruce Springsteen assosiasjoner i løpet av dette albumet. Bruce Springsteen møter Calexico (med synthesizer i hånden i stedet for trompeter) møter Wilco møter en klype shoegaze og en dæsj med americana? Noe sånt?

Mange fine låter her I tillegg til ovennevnte anbefaling. Sjekk gjerne ut «Under the pressure», «suffering» og «lost in the dream».

Plata er en moodbooster med et herlig hint av melankoli. Prøvde den som bilmusikk i sommer da vi kjørte rundt i Norge og tittet opp på romsdalsalpene. Det funket som bare juling 🙂 smile emoticon