Tag: pop rock

Buckingham Nicks – Buckingham Nicks (1973)

Lindsey Buckigham og Stevie Nicks gikk på samme skole, hadde de samme musikalske heltene og begynte å spille og synge sammen da de var henholdsvis 17 og 18 år gamle. De opptrådte på noen få skolefester, men det gikk to år før Stevie igjen ble kontaktet av Lindsey og spurt om å bli med å danne et band. «Fritz» framførte aldri eget låtmateriale, men spilte mye i løpet ev en periode på et år (de åpnet blant annet for Jimi Hendrix, Janis Joplin og Jefferson Airplane, før de ble tilbudt platekontrakt. På denne tiden hadde Lindsey og Stevie blitt kjærester og ønsket å følge felles drømmer; De sluttet i «Fritz» og flyttet fra San Fransisco til Los Angeles.

Med inntekter fra vaskejobbing og pub-spilling klarte de å skrape sammen nok penger til å spille inn en god demo. Denne gav dem kontrakt med Polydor, som i 1973 utgav albumet deres som ble spilt inn i det nå legendariske Sound City Studios i Los Angeles.

På samme tid letet Mick Fleetwood etter ny gitarist, etter at Peter Green nettopp hadde forlatt Fleetwood Mac. Fleetwood besøkte Sound City Studios, og tekniker Keith Olson spilte «Frozen Love» (siste låt på albumet) for Fleetwood, som likte godt det han hørte. Buckingham, som var i studioet samme dag, ble umiddelbart spurt om å bli med i Fleetwood Mac. Buckingham takket ja på én betingelse; at Nicks fikk bli med. Resten vet vi…

BUCKINGHAM NICKS floppet og ble like etter utgivelse droppet av Polydor. Det er et av mine topp 10 album, det er soundet som skulle prege Fleetwood Mac videre utover fra 1974, soundet etter hvert skapte hits som «Little Lies», «Don’t stop» og «Go your own way». På tross av Fleetwood Mac sin enorme suksess med ca 50.000.000 plater solgt, har BUCKINGHAM NICKS aldri blitt trykket opp på nytt. Den finnes kun i to utgaver på vinyl, begge utgitt på Polydor i 1973. Den finnes ikke på CD, eller kassett, ikke på minidisc eller digitalt.

Men dere kan høre hele albumet på Youtube:

Harry Nilsson – Nilsson Schmilsson (1971)

Jeg er glad i Harry Nilsson, men har enda ikke fått satt meg ned med hans mest anerkjente skive, Nilsson Schmilsson, fra 1971. For de som ikke kjenner til Harry fra før, så er han en av 60 og 70-tallets gyldne pop-røster fra USA. Han er mest kjent for låta «Everybody’s Talking» fra filmen Midnight Cowboy og ble etterhvert en god venn av Beatles, spesielt John og Ringo.

Etter denne skiva ville apparatet rundt ham at han skulle gi ut en skive til i samme stil, men det nektet han. Ikke ville han spille konserter heller. I stedet ville han lage en skive der han sang jazz standarder og fordype seg i alkoholen. Kvaliteten på musikken ble dårligere og etterhvert klarte han også å dels ødelegge stemmebåndet under en skrikekonkurranse med John Lennon og kvaliteten ble aldri det samme. Over 80-tallet sluttet han stort sett med musikk og ca. 1990 var siste gang han spilte inn en låt, en versjon av låta «How About You» til Terry Gilliams film «The Fisher King».

Nilsson Schmilsson er hans mest kommerse skive, men også hans beste mener mange. Den inneholder et par av hans mest kjente låter, «Without You» og «Coconut», men resten kjenner jeg ikke så godt.