Love – Forever Changes (1967)

For ca.10-11 år siden fant denne plata veien hjem til spilleren min, og den var en behagelig kuriositet fra første stund. Det første jeg lot merke til, var hele lydbildet på produksjonen. I tillegg florerer det et herlig bruk av akustisk gitar, samt et subtilt orkesterpreg som preger mange av sangene og som bidrar til mange dynamiske fargeklatter. Dette hører man tydelig i «Alone again or», der sangen åpner nydelig med en ensom gitar, for så å eksplodere ut i rytmer og herlig trompetsolo. (Muligens noen kjenner igjen coverlåten Calexico gjorde av denne). Plata inneholder flotte melodier («Andmoreagain» er et nydelig eksempel på platas melankoli), sangene er interessante, og inneholder mye uforutsigbarhet; uventede overganger midt i sangene, taktskifte etc. Mye gøy særhet altså; sangen «Live and let live» starter slik: «Oh, the snot has caked against my pants, it has turned into crystal.There’s a bluebird sitting on a branch, I guess I’ll take my pistol». (Litt sånn Syd Barret psykedelia) Et annet eksempel: på slutten av en helt rolig, behagelig sang, høres det plutselig ut som om plata begynner å snurre berserk i revers, totalt malplassert i henhold til sangen forøvrig. En underfundig, litt syre-sær og sabla koselig plate! Og det beste av alt: DEN HAR HEMMELIGE SPOR! (Men det er selvfølgelig hemmelig da, så ikke gå rundt å si det til folk. hysssssssj)