Et album jeg hører i hjel for tiden. Låta «Observatory Crest» har herved klatret opp på topp 10 lista når det kommer til All time favourites. Den har noe utrolig varmt og forfriskende og har en deilig nerve som rører en så langt inni grasrota. Den er som deilig balsam som blir massert inni hjernemassen min. Balsam med øl i kanskje, og litt whisky. Hør på den deilige gitaren. Den får meg til å smelte som en voksdukke midt i Arizona-ørkenen.

Generelt liker jeg de fleste sangene på dette albumet. «Party of special things to do», «Same old blues», «Pompadour Swamp» er også en låt som kommer med et slikt nydelig befriende gjentakende gitar-riff. nam nam. «Further than we’ve gone» og siste låt «Blue Jeans and Moonbeams» er også varme og flotte låter. Men nå ser jeg at jeg snart har nevnt alle sammen uten å egentlig komme med noe særlig konstruktivt. Bare glem hva jeg har skrevet. Bare hør!