Her placenta falls to the floor
Jeg har tidligere vært over snittet opptatt av Canterbury scene, aktivitetene til en gjeng som startet som unge musikere rundtom Kent i England og som bumpet borti hverandre i forskjellige band-konstellasjoner oppover i 70-tallet og senere tid.
Hatfield and the North er et av mine favorittband fra denne klyngen og var dannet av Richard Sinclair fra Caravan, Dave Stewart fra Egg på tangenter, Phil Miller fra Matching Mole og Pip Pyle fra Gong på trommer. Det er en slags Canterbury-supergruppe selv om berømmelse og inntekter fra musikken var temmelig beskjedent. Det er altså snakk om fattige, unge musikere og de harde kåra gjorde blant annet at sanger Richard levde som «squatter» i Canterbury på begynnelsen av 80-tallet og først kom seg økonomisk på beina da han begynte å jobbe som snekker.
Hatfield and the North er altså et band der medlemmene ofret mye for kunsten, for det var selvsagt dét som gjaldt. Musikken de lagde sammen synes jeg er helt enestående for et «rockeband» (trommer, gitar, bassgitar, tangenter). Den er utfordrende, men også svært givende når den har gått noen runder.
Jeg har tidligere valgt den eponyme debutskiva til bandet og liker den hakket bedre enn andreskiva som serveres her, men her er jeg faktisk i mindretall blant HATT-fans og det er uansett jevnt løp. Andreskiva byr på mye gull som Share It, Fitter Stoke Has A Bath, Didn’t Matter Anyway og Under Dub. Den fineste låta, synes jeg, er den mest ambisiøse – den 20 minutter lange Mumps.
Etter denne skiva var det kroken på døra for Hatfield da Richard ikke ville være med lengre, men de resterende tre medlemmene fortsatte videre i National Health som også fikk en runde i albumklubben med den fantastiske skiva Of Queues and Cures. Selv om det også var kunstnerisk givende var det økonomisk begredelig og Dave Stewart som har komponert mye av materialet til begge banda tjente først «ordentlige penger» da han laget en relativt fæl cover av It’s My Party på tidlig 80-tallet sammen med tidligere Northette Barbara Gaskin. Litt trivia på slutten der!
Siste plata til Beardfish. Svensk rockeband som har hørt på Zappa, Gentle Giant, samt Led Zeppelin og skitten 70-tallsrock (selv om det merkes mindre på denne plata, enn de forrige). Jeg har tidligere beskrevet dem som «så progressive at de ikke trenger å være progressive». De er slett ikke redd for å rocke litt eller for å være catchy.
Kanskje ikke alles kopp te, men det er denne jeg hører mest på for tiden, så da blir det denne!
Tittelkuttet er en pen sang.
Ode to the Rock’n’roller er gøyal og passe nedlatende.
Ellers liker jeg godt triologien av låter: The One Inside.
Panzerpappa er et norsk progband bestående av en gjeng venner og bekjente akademikere fra Oslo, bl.a. Trond Gjellum og Anders Kristian Krabberød. De spiller musikk med hint og nikk til band som National Health, Univers Zero og Samla Mammas Manna. Koralrevens Klagesang er deres fjerde album (det siste, Astromalist, kom høsten 2012).
Jeg studerte sammen med Anders i tiden den kom ut, men fikk ikke satt meg skikkelig ned med skiva deres før etter 2008 en gang da jeg hadde begynt på labarbeidet til masteren min som for det meste bestod av å mikroskopere skåler fulle av mygg. Dette er et av flere album jeg ble kjent med i den perioden.
Skiva er gjestet på èn låt av Richard Sinclair som er mest kjent fra Caravan, Hatfield and the North og Camel. De ble kjent da flere av pappaene spilte i Richard sitt backingband da han gjorde konserter i Norge tidligere på 2000-tallet.
Jeg synes hele skiva er fin, men favorittlåta er nok Kantonesisk Kanotur og neste på lista er nok Apraxia (en del av en trilogi låter Anders har skrevet titulert etter hjerneskader :p).
Hørr, da! HØRR!
På vegne av Christiane kunngjør jeg denne ukas album. Ukas album er skiva Sheshet av det israelske 70-talls bandet med samme navn.
Bandet spilte en melodiøs, ofte vakker variant av fusion-inspirert prog rock som er løst sammenlignbar med en del av det som hadde foregått i England noen år i forveien, eks. av band som Camel, Hatfield and the North og Caravan (ikke rart vi liker dem altså). De minner også litt om Harmonium fra Canada.
Sangtekstene, der de finnes, tror jeg er på hebraisk, og de får Christiane til å synge med, til tross for at hun ikke kan språket. Hva mer? Fin skive. Let the LYTTING begin!
Albumet og artisten plukket jeg opp av en kompis for noen år siden. At Wyatt var til de grader innvevet i prog-verdenen min ble jeg faktisk ikke klar over før i går. Jeg likte plata umiddelbart, mye på grunn av de (tilsynelatende) enkle og skranglete låtene og det analoge soundet. I stedet for polerte synth-pads (som jeg er vant til), er det gjerne et par halvsure blåsere som spiller en tone hver i bakgrunnen. Vokalistene – og spesielt Wyatt selv – er også skranglete og sjarmerende, tilsynelatende uskolerte vokalister med rar aksent og talefeil gir igjen en veldig kontrast til mye av musikken jeg hører på til vanlig.
Det er også en inderlighet i både tekst og musikk. Og selv om jeg ikke har gått dypt i meningen på de ulike sangene, er det en herlig avveksling til tekst som:
I am not shattered.
Out of the ashes I rise.
Knowing that nothing is stronger than faith.
Finding hope in our hopeless lives.
*Highlights*:
A Beautiful Peace
Be Serious
Out Of The Blue
Men det er absolutt helheten, kontrastene og de musikalse metareferansene (plukker opp melodier, toner, stemninger og temaer fra tidligere spor på plata) som gjør at jeg mener dette er et spennende og givende album.
Mitt første album i klubben var Hatfield and the North. Hatfield and the North brøt opp, men medlemmene Dave Stewart, Pip Pyle og Phil Miller gikk videre til å spille sammen i Canterbury-supergruppa National Health, her også sammen med John Greaves fra Henry Cow på bass. Musikken er stort sett småknotat instrumental-rock tydelig komponert på forhånd på papir. Det er èn låt her med vokal og det er Binoculars som handler om at folk blir kjedelige av å se på TV.
Foruten at det ikke akkurat er mainstream musikk ble den også gitt ut på en tid da slik musikk var blitt svært upopulær så selvsagt er den ganske obskur, men de med kjennskap til Canterbury regner ofte denne skiva for å være en udødelig klassiker. Som regel regnes den som bandets fineste utgivelse og en av de fineste skattene Canterbury banda har å by på. Jeg likern veldig godt!
Om noen får mersmak og vil høre mer av bandet forbi denne skiva vil jeg også anbefale de to første sporene på debutskiva som også ligger på Spotify.
Rukas album er ei skive fra kanskje rockeverdenens mest interessante person, Frank Zappa. Ekskona solgte nettopp rettighetene til musikken hans (eller noe sånt) så da dukket han opp på Spotify for første gang noen uker tilbake. Zappa var en fremragende komponist og musiker med en nærmest utømmelig kreativitet og gjorde mye innenfor musikk som å skrive for orkester og for eksempel være en pionèr innenfor jazzrock. Allikevel er han aller mest kjent for småknotete rockelåter med grove tekster a la Bobby Brown. Ukas album er skiva som for alvor etablerte denne stilen som var langt mer publikumsvennelig enn det han drev med på 60-tallet.
Over-Nite Sensation er en skive som blander lavmål med høymål. Musikken er ganske så sofistikert mens det lyriske fokuserer mest på sex og tullball. Det er altså ingenting helseriøst på denne plata. Selv om det fort blir mange potensielle favoritter i en så stor diskografi er Over-Nite Sensation svært godt likt av omtrent alle Zappafans. Iallefall de jeg har kommunisert med. 🙂
Skiva inneholder også noen lyriske gjengangere. Kudos til de som finner hvilke sanger som nevner poncho, «zircon encrusted tweezer» eller en puddel.
For noen år siden kopierte jeg denne skiva av Oddmund som anbefalte den. Jeg likte skiva veldig godt og ettersom jeg liker å skaffe meg ny musikk ved å sjekke ut relaterte prosjekt til band jeg liker var det denne skiva som satte igang min utforskning av Canterbury-musikk (Richard Sinclair fra Hatfield and the North som vi hørte tidligere var med i Caravan, men forlot bandet før denne skiva ble lagd).
For Girls Who Grow Plump in the Night er en sommerslig, koselig og jovial pop-rock affære med sanger om knark, lykke, sex og sommer. Det er en bismak av prog her som var smått fasjonabelt på den tid, men det er ikke en spesielt utfordrende skive. Det er heller ikke Caravans mest kjente eller mest likte (det er nok heller In the Land of Grey and Pink), men jeg tipper at jevnt over er det denne Caravan-plata albumklubben vår ville likt best.
Jeg ble litt inspirert av metal-dokumentaren om metallens prog-aner som JT tipset oss om en liten stund tilbake. De fleste band som var med nevnte Yes som en sterk inflytelse. Det er ikke uten grunn for Yes er et av de største progbanda noensinne og det er mange grunner til det, men kanskje den største av dem er Close the the Edge som er bandets absolutte Magnum Opus. Den er også hedret som et av proggens største mesterverk sammen med noen få andre kjente album som Jethro Tulls «Thick as a Brick», Genesis sin «Selling England by the Pound» og Pink Floyds «Wish You Were Here». For øyeblikket er den på førsteplass over progarchives.com sin liste over tidenes 100 beste progskiver og kan da kanskje regnes litt uoffisielt som sjangerens beste plate – basert på konsensus selvsagt!
Close to the Edge, iallefall førstesporet, er løst basert på Herman Hesses bok Siddartha som handler om en mann som har en åndelig reise. Et sted i boka opplever han en slags åpenbaring ved en elvebredde. Elven tror jeg skulle være et bilde på livets sirkel eller noe i den dur; å være nærme bredden er et bilde på det å være nær ens tidligere liv i fordums inkarnasjoner og stå utenfor det hele og se det og forstå det – eller noe i den dur. Det er litt sånn cheesy alternativt åndelig vissvass og man tenker gjerne da at musikken fort blir veldig cheesy (og litt cheesy blir det), men heldigvis har Yes valgt å ikke lage et veldig bokstavelig album. Det forteller ingen konkret historie i sin lyrikk, men bruker ord, metaforer og strofer til å skape assosiasjoner med vår, natur, gjenfødelse og lignende. De har en litt abstrakt tilnærming som iallefall jeg synes hjelper til å gjøre det litt mindre hippie.
Ellers er det et sært album i hvordan det ble laget. Sangene ble til i studio og istedet for å komme til studioet med ferdige sanger puslespillet de låtene sammen stort sett mens de holdt på. Komposisjonene er en slags lapskaus av musikalske idèer til de forskjellige bandmedlemmene. Tilnærmingen høres ganske kaotisk ut (og litt kaotisk er det), men på ett eller annet vis klarte de å lage noe som for de fleste høres sammenfattende ut. Som progskive bruker den mange musikalske virkemidler, men jeg synes den er minst like fin som den er utfordrende (jeg liker egentlig ikke så godt musikk som bare er vanskelig). Allikevel kan det nok ta noen få spins før den fester seg. Sånn var det iallefall for meg, men det hender jeg leser at folk skriver de ble forelsket første gang de hørte albumet.
PS! En liten advarsel! De som ikke er spesielt glad i eksperimentell rock fra tidlig 70-tall har ikke så mye å frykte fra denne skiva kanskje med unntak av begynnelsen. De første 3-4 minuttene av skiva er det mest kaotiske og knotete den har og by på. Grunnen til det er fordi første låt er titteltracket som rent konseptuelt «fødes» av lyden av natur og blir en slags kakofoni som bruker litt tid på å få struktur og bli en fengende melodi. Jeg anbefaler at de som ikke liker denslags enten stålsetter seg eller begynner med andrelåta «And You And I» istedet.
PPS! Det er også verdt å nevne at skiva originalt bare har tre sanger; Close to the Edge, And You And I og Siberian Khatru. Skiva på Spotify har flere bonusspor, men i utgangspunktet er det ikke de jeg ville dele med dere og jeg tror førstegangslyttere kanskje får mer igjen av å høre de tre sangene èn gang til heller enn å utforske bonusmaterialet (skjønt de er fine de au asse).
Reach out as forward tastes begin to enter you!
Dette er debutskiva til Hatfield and the North (kalt opp etter et veiskilt), et band med et ganske unikt musikalsk uttrykk. Oddmund og andre som har hørt Caravan kjenner kanskje igjen Richard Sinclair på vokal og bassgitar. Richard hadde lyst til å utforske andre musikalske uttrykk og forlot Caravan og dannet etterhvert Hatfield sammen med et knippe andre likesinnede musikere. Mange føler at Hatfield and the North er bandet som best personifiserer en slags Canterbury musikkstil selv om jeg personlig ikke er glad i å kalle Canterbury for en sjanger.
De fleste fans av bandet foretrekker andreskiva, The Rotters’ Club, men når man regner med bonussporene som typisk følger med på nyutgivelser av debuten synes jeg den blir et ørlite hakk finere. Min digitale kopi har tre slike bonusspor, men skiva på Spotify har bare to. Dermed har jeg lagt opp det ekstra bonussporet på webspacet mitt for de som vil høre. Bonussporene «Let’s Eat (Real Soon)» og «Fitter Stoke Has a Bath» er A og B-sides fra bandets ene singel som kom ut før debutskiva. Det tredje bonussporet som ikke er på Spotify, «Your Majesty Is Like A Cream Donut Incorporating Oh What A Lonely Lifetime» (første sangtittel inspirert av Monty Python), er to sanger i ett spor som i sin tid dukket opp på et Virgin sampler album, dvs. en samleskive som showcaser div. talent signert til Virgin. Ulikt mye typisk bonusmateriale (som ofte er låter som var for «dårlige» til å bli med på studioalbumets første utgivelse) er alle disse fine sanger på høyde med det beste fra debutskiva. Dermed er de verdt å få med seg og hvis man vil høre materialet kronologisk kan man forsåvidt begynne med bonussporene og så gå over på debutskiva etterpå.
Bandet er, foruten noen unntak, ikke veldig sang-orienterte. Sporene fra debutskiva glir sømløst over i hverandre så da kan det være lurt å passe på at shuffle er av og heller høre de delene av skiva som henger sammen i rekkefølge.
Selv om albumet ikke er veldig vanskelig mistenker jeg at den nok blir en utfordring for noen, men det er jo også litt av moroa. Forhåpentligvis faller den i smak hos noen. 🙂
Siste kommentarer