Lukas’ Albue: OSI – Office of Strategic Influence

Mange kaller dette albumet for prog metal, men jeg er ikke helt enig – selv om plata både kan være tidvis hard og taktartene tidvis sære. Det er i alle fall relativt langt unna Dream Theater og Symphony X.
Industrielt, alternativt og eksperimentelt.

«The album is named after the Office of Strategic Influence, an organization set up after the September 11 attacks to spread misinformation and plant false news items in the media, among other functions. The Office was shut after The New York Times published a story on it.»

Porcupine Tree er et britisk rockeband i skillet mellom prog-, post-, og alternativ-rock. Head honcho er Steven Wilson, en veldig jordnær og ujålete gitarist/vokalist/keyboardist. Bandet har vel en slags pause nå mens Wilson har gjort andre ting de siste årene (Storm Corrosion sammen med fyren i Opeth, Blackfield og soloalbums). Skal man sammenligne Porcupine Tree med andre (kjente) band, vil jeg trekke inn Pink Floyd, Opeth og norske Airbag.

Deadwing er fra 2005 og bandets 8. studioalbum, men de 6 første platene har jeg hørt svært lite på, og får generelt ikke mye skryt.
Deadwing er kanskje ikke albumet med de aller sterkeste enkeltlåtene, men er jevnere og mer variert enn de andre platene deres.

Noen høydepunkter:
-Lazarus- er en sår og enkel, men kraftfull ballade. Holder seg på 4 akkorder stort sett hele låta, men klarer alikevel å skille seg ut.
-Arriving Somewhere but not Here- Drar bandet inn i post rock-grenseland med sine 12 suggerende minutter.
-Deadwing- er åpningssporet og den nest lengste låta på plata. Liker spesielt godt hvordan den sparkes i gang relativt overraskende i det man prøver å få tak i rytmen på arpeggio-aktige introen.