Jeg tror jeg valgte Dear Reader sist gang, så denne gang tar vi et norsk band som varma opp for Dear Reader da dem spilte i Berlin for noen dager siden.
Tag: post-rock
Første albumet fra Talk Talk jeg fikk høre, det slo meg rett i brøstkassa, det har det fortsatt å gjøre hver gang i ettertid!
Talk Talk er blant reprensentantene av den britiske new waven fra 80-tallet, tidlig i samme bås som Duran Duran, men de nådde aldri samme popularitet. Høydepunktet av en pop-karriere på tre album var med singelen «It’s my life» (som No Doubt gjorde enda større suksess med), men samtlige av de tre pop-albumene anbefales på det varmeste, ikke minst «The colour of spring» fra 1986.
Talk Talk gjorde en uventet vending; Etter to års ventetid og ett år med intens jobb i studio kom «Spirit of Eden» i 1988. Herfra er det som et nytt prosjekt å regne, blanding av jazz, pop og post-rock (som det selvsagt ikke het den gang, men som de i ettertid flere ganger har blitt kreditert for som gudfedre) i en fantastisk fusjon. Og produksjonen alene er verdt en lytt, munnspill og gitarer sparker ut av høyttalerne og sparker deg… ja, i brøstkassa. Her er dynamikk helt i særklasse. Dersom du er over middels interessert i lyd, eller bare glad i skikkelig fin musikk, sett den på litt høyt, når det smeller så smeller det skikkelig!
Femte albumet utgitt av denne fantastiske post-rock-gruppa fra Skottland. Definitivt en plate som mange post-rock-elskere stadig vender tilbake til. Har man først blitt glad i den, fortsetter man å ta den frem, akkurat som man tar frem gamle fotoalbum med varme og verdifulle bilder i. Den har sugd til seg perioder av livet mitt som en svamp, for så å servere det hele tilbake til meg -i sin helt egne form- når jeg har tatt den frem igjen. Jeg kunne ramset opp mange favoritter, men det forandrer seg hele tiden. Tror alle har vært en favoritt på et eller annet tidspunkt. I love you Mr. Beast!
Siste kommentarer