Vi drar på med litt britpop, og et album jeg har hørt mye på det siste året.

Jeg er ganske sent ute med å finne veien til Suede, i motsetning til mange andre. Joda, de var jo bra de, sangene som alle hadde hørt, men det var først når jeg begynte å tråle gjennom, at jeg virkelig skjønte hva som var så deilig med dette bandet. Denne stemmen som skjærer så sårt gjennom lufta. Det er et så klart, dynamisk, skarpt, men samtidig varmt lydbilde som har en veldig tiltrekkende sårbarhet. Jeg sitter og tenker: «Fytti, hvis han går ned eller opp med stemmen DER nå» eller «hvis den akkorden kommer etter DEN akkorden, og bassen går ned DER, da dør jeg! Også gjør de som oftest det! Hør på «Europe is Our Playground», det er som å få en knyttneve i magen. En god en sådan..