Har hatt med Roxy Music som ukas album før, men med et ant album. Mulig favorittskiva mi av RM, og tenker Editions of You kansje er favorittsporet.
Tag: art rock
Denne uka kan dere bruke til å minnes en legende. Hør gjerne gjennom hele diskografien og diskutér favoritter.
Jeg har faktisk ikke hørt noe på siste albumet hans, derfor valgte jeg det.
Ukas album er en gammel favoritt. Gentle Giant er et britisk progband som aldri helt klarte å nå mainstreamen, til tross for at de blant annet turnerte med og varmet opp for Black Sabbath på turne i England og Amerika. De er allikevel meget kjente i progverden der de har stor, stor inflytelse.
Bandet var sammensatt av diverse flinkiser og multi-instrumentalister som i løpet av en enkelt låt kunne gå fra å være et rockeband til å bli et kammerorkester. De er kjente for tidvis å gjøre avanserte a capellaer og ellers er musikken relativt knotete og rik på idèer og middelalderinflytelser (som jeg en gang beskrev dem; «more twists and turns than a bucket of eels and more hooks than Hellraiser»).
Bandet sies gjerne å ha sju album som absolutt er verdt å sjekke ut, og Free Hand er det siste av disse. Det er også relativt lyttervennlig og er vel en typisk favoritt.
On Reflection er skivas høydepunkt og inneholder nesten alt man kunne ønsket seg fra en Gentle Giant sang. Ellers er vel andre favoritter Time to Kill og His Last Voyage.
Første albumet fra Talk Talk jeg fikk høre, det slo meg rett i brøstkassa, det har det fortsatt å gjøre hver gang i ettertid!
Talk Talk er blant reprensentantene av den britiske new waven fra 80-tallet, tidlig i samme bås som Duran Duran, men de nådde aldri samme popularitet. Høydepunktet av en pop-karriere på tre album var med singelen «It’s my life» (som No Doubt gjorde enda større suksess med), men samtlige av de tre pop-albumene anbefales på det varmeste, ikke minst «The colour of spring» fra 1986.
Talk Talk gjorde en uventet vending; Etter to års ventetid og ett år med intens jobb i studio kom «Spirit of Eden» i 1988. Herfra er det som et nytt prosjekt å regne, blanding av jazz, pop og post-rock (som det selvsagt ikke het den gang, men som de i ettertid flere ganger har blitt kreditert for som gudfedre) i en fantastisk fusjon. Og produksjonen alene er verdt en lytt, munnspill og gitarer sparker ut av høyttalerne og sparker deg… ja, i brøstkassa. Her er dynamikk helt i særklasse. Dersom du er over middels interessert i lyd, eller bare glad i skikkelig fin musikk, sett den på litt høyt, når det smeller så smeller det skikkelig!
Enda et av mine absolutte favorittband. Albumet jeg liker best er egentlig «For Your Pleasure» fra 1973, (da Brian Eno fortsatt var med). Men synes «Manifesto» passer å legge opp siden det har både det tidligere mer eksperimentelle, og litt av den senere stemningsmusikken (80-talls klinemusikk); da Bryan Ferry etterhvert kuppa bandet og til slutt gikk solo.
Jeg synes hvertfall plata er et aldri så lite mesterverk.
Mange ante nok at denne ville komme da jeg har vært en fan av (tidlig) Kate Bush, og spesielt denne plata, ganske lenge nå. The Kick Inside er debutskiva til Kate Bush som var 19 år gammel da den ble sluppet. Bush begynte å skrive låter og spille piano som barn og foreldrene spilte inn demoer som de sendte rundt. En av de som hørte demoene var gitarspiller og vokalist David Gilmour fra Pink Floyd som ble mektig imponert og deretter hjalp henne med å produsere og spille inn profesjonelle demoer i studio, noe som gjorde at hun som 15~16 åring fikk kontrakt med EMI. Men før de begynte innspillingen av debutplata fikk Kate gå ferdig på skolen og lære seg blant annet dans.
Da tiden kom for å spille inn The Kick Inside hadde Gilmour trukket i tråder og fått inn produsent Andy Powell som hadde godt og vel over 200 sanger fra Bush å velge mellom. Låtmaterialet er skrevet i perioden fra Bush var 12 til hun var 18 år gammel. Selskapet EMI ville opprinnelig at sangen James and the Cold Gun skulle være førstesingel fra skiva, men Bush satte ned bena og krevde at det skulle være Wuthering Heights, en låt inspirert av en filmatisering av boka som Bush så slutten av på TV. Det kom hun igjennom med og da Wuthering Heights-singelen ble sluppet ble den populær over natta og Bush ble en øyeblikkelig superstjerne som første solokvinne med en #1 UK hitlåt.
Kort oppsummert er dette en skive med sanger skrevet av en veldig ung jente som fremdeles regnes for en av de sterkeste albumene i Kate Bush sin diskografi.
Siste kommentarer