Etter oppfordring fra Oddmund har jeg startet en Ukas Album Playlist på Spotify som jeg og dere kan prøve å holde oppdatert med ukas album. Det vil si at i begynnelsen av hver uke når det er et nytt album så oppdaterer vi den playlisten ved å fjerne sangene som tilhører forrige ukes album og så legge til alle sangene på den nye Ukas Album. Det gjør det litt lettere å følge med, spesielt kanskje for de som lytter til ukas album med mobilen.
Rukas album er ei skive fra kanskje rockeverdenens mest interessante person, Frank Zappa. Ekskona solgte nettopp rettighetene til musikken hans (eller noe sånt) så da dukket han opp på Spotify for første gang noen uker tilbake. Zappa var en fremragende komponist og musiker med en nærmest utømmelig kreativitet og gjorde mye innenfor musikk som å skrive for orkester og for eksempel være en pionèr innenfor jazzrock. Allikevel er han aller mest kjent for småknotete rockelåter med grove tekster a la Bobby Brown. Ukas album er skiva som for alvor etablerte denne stilen som var langt mer publikumsvennelig enn det han drev med på 60-tallet.
Over-Nite Sensation er en skive som blander lavmål med høymål. Musikken er ganske så sofistikert mens det lyriske fokuserer mest på sex og tullball. Det er altså ingenting helseriøst på denne plata. Selv om det fort blir mange potensielle favoritter i en så stor diskografi er Over-Nite Sensation svært godt likt av omtrent alle Zappafans. Iallefall de jeg har kommunisert med. 🙂
Skiva inneholder også noen lyriske gjengangere. Kudos til de som finner hvilke sanger som nevner poncho, «zircon encrusted tweezer» eller en puddel.
Privateering is the seventh solo album by Mark Knopfler, released on 3 September 2012 by Mercury Records.
Har tenkt en stund på å legge opp et album av dette bandet. Tror jeg liker bedre Radio Tisdas Sessions, som jeg hørte på i postgårdtida, men er veldig fin denne og.
Kom litt uforberedt dette her. Rota rundt uten å egentlig komme frem til noe spesielt, så slo det meg at jeg hadde lyst til å både være litt lokalpatriotisk og det var lenge siden jeg hadde hørt på Honningbarna.
Mange ante nok at denne ville komme da jeg har vært en fan av (tidlig) Kate Bush, og spesielt denne plata, ganske lenge nå. The Kick Inside er debutskiva til Kate Bush som var 19 år gammel da den ble sluppet. Bush begynte å skrive låter og spille piano som barn og foreldrene spilte inn demoer som de sendte rundt. En av de som hørte demoene var gitarspiller og vokalist David Gilmour fra Pink Floyd som ble mektig imponert og deretter hjalp henne med å produsere og spille inn profesjonelle demoer i studio, noe som gjorde at hun som 15~16 åring fikk kontrakt med EMI. Men før de begynte innspillingen av debutplata fikk Kate gå ferdig på skolen og lære seg blant annet dans.
Da tiden kom for å spille inn The Kick Inside hadde Gilmour trukket i tråder og fått inn produsent Andy Powell som hadde godt og vel over 200 sanger fra Bush å velge mellom. Låtmaterialet er skrevet i perioden fra Bush var 12 til hun var 18 år gammel. Selskapet EMI ville opprinnelig at sangen James and the Cold Gun skulle være førstesingel fra skiva, men Bush satte ned bena og krevde at det skulle være Wuthering Heights, en låt inspirert av en filmatisering av boka som Bush så slutten av på TV. Det kom hun igjennom med og da Wuthering Heights-singelen ble sluppet ble den populær over natta og Bush ble en øyeblikkelig superstjerne som første solokvinne med en #1 UK hitlåt.
Kort oppsummert er dette en skive med sanger skrevet av en veldig ung jente som fremdeles regnes for en av de sterkeste albumene i Kate Bush sin diskografi.
All This Dancin’ Around is the third studio album by Belgian rock band Triggerfinger, released on 12 November 2010. The album was recorded at the Sound City Studios in Van Nuys, California and Devonshire Studios in North Hollywood, California. The album was certified ‘gold’ on the Flemish Ultratop 50.
Koseplunk!
Floating into the Night is the debut album by American dream pop artist Julee Cruise.
For noen år siden kopierte jeg denne skiva av Oddmund som anbefalte den. Jeg likte skiva veldig godt og ettersom jeg liker å skaffe meg ny musikk ved å sjekke ut relaterte prosjekt til band jeg liker var det denne skiva som satte igang min utforskning av Canterbury-musikk (Richard Sinclair fra Hatfield and the North som vi hørte tidligere var med i Caravan, men forlot bandet før denne skiva ble lagd).
For Girls Who Grow Plump in the Night er en sommerslig, koselig og jovial pop-rock affære med sanger om knark, lykke, sex og sommer. Det er en bismak av prog her som var smått fasjonabelt på den tid, men det er ikke en spesielt utfordrende skive. Det er heller ikke Caravans mest kjente eller mest likte (det er nok heller In the Land of Grey and Pink), men jeg tipper at jevnt over er det denne Caravan-plata albumklubben vår ville likt best.
Lovte dere en tysk schlager, så her er’n:
Yes is an album by alternative rock band Morphine, released in March 1995.
Koseliger sør-vest-viser denne gangen.
Swing Batta Swing is the debut album by K7. It was released on November 9, 1993 for Tommy Boy Records and was produced by Frankie Cutlass, K7, Joey Gardner and Mike Lorello.
The album did fairly well on the charts, peaking at #96 on the Billboard 200, #54 on the Top R&B/Hip-Hop Albums and #1 on the Top Heatseekers. The album featured three hit singles, including his most popular song, «Come Baby Come», which made it to #19 on the Billboard 200 and #9 on the Hot Rap Singles. Other singles include «Zunga Zeng» (#61 US, #23 US Rap) and «Move it Like This» (#54 US, #26 US Rap).
Same as It Ever Was is the second album from House of Pain, released in 1994.
Det siste året før jeg flytta sydover så hadde jeg dilla på plate «Boys & Brutes» fra norske bandet Grand Island. Dem hadde en sommerhit som het «Love and Decay» som noen kanskje husker.
Nå kom endelig Spotify til Tyskland for noen mnd tilbake, og da så jeg saktensmeg at dem gav ut enda ei plate i 2010. Kan hende den plata var landeplage i Norge i 2010, men det fikk jeg ikke med meg uansett.
Dette er et album fra 1976 som jeg vet svært lite om, og har bare klart å finne tre sanger fra, men jeg synes de jeg har funnet er så fine at dette blir ukas album fra meg.
Jeg ble litt inspirert av metal-dokumentaren om metallens prog-aner som JT tipset oss om en liten stund tilbake. De fleste band som var med nevnte Yes som en sterk inflytelse. Det er ikke uten grunn for Yes er et av de største progbanda noensinne og det er mange grunner til det, men kanskje den største av dem er Close the the Edge som er bandets absolutte Magnum Opus. Den er også hedret som et av proggens største mesterverk sammen med noen få andre kjente album som Jethro Tulls «Thick as a Brick», Genesis sin «Selling England by the Pound» og Pink Floyds «Wish You Were Here». For øyeblikket er den på førsteplass over progarchives.com sin liste over tidenes 100 beste progskiver og kan da kanskje regnes litt uoffisielt som sjangerens beste plate – basert på konsensus selvsagt!
Close to the Edge, iallefall førstesporet, er løst basert på Herman Hesses bok Siddartha som handler om en mann som har en åndelig reise. Et sted i boka opplever han en slags åpenbaring ved en elvebredde. Elven tror jeg skulle være et bilde på livets sirkel eller noe i den dur; å være nærme bredden er et bilde på det å være nær ens tidligere liv i fordums inkarnasjoner og stå utenfor det hele og se det og forstå det – eller noe i den dur. Det er litt sånn cheesy alternativt åndelig vissvass og man tenker gjerne da at musikken fort blir veldig cheesy (og litt cheesy blir det), men heldigvis har Yes valgt å ikke lage et veldig bokstavelig album. Det forteller ingen konkret historie i sin lyrikk, men bruker ord, metaforer og strofer til å skape assosiasjoner med vår, natur, gjenfødelse og lignende. De har en litt abstrakt tilnærming som iallefall jeg synes hjelper til å gjøre det litt mindre hippie.
Ellers er det et sært album i hvordan det ble laget. Sangene ble til i studio og istedet for å komme til studioet med ferdige sanger puslespillet de låtene sammen stort sett mens de holdt på. Komposisjonene er en slags lapskaus av musikalske idèer til de forskjellige bandmedlemmene. Tilnærmingen høres ganske kaotisk ut (og litt kaotisk er det), men på ett eller annet vis klarte de å lage noe som for de fleste høres sammenfattende ut. Som progskive bruker den mange musikalske virkemidler, men jeg synes den er minst like fin som den er utfordrende (jeg liker egentlig ikke så godt musikk som bare er vanskelig). Allikevel kan det nok ta noen få spins før den fester seg. Sånn var det iallefall for meg, men det hender jeg leser at folk skriver de ble forelsket første gang de hørte albumet.
PS! En liten advarsel! De som ikke er spesielt glad i eksperimentell rock fra tidlig 70-tall har ikke så mye å frykte fra denne skiva kanskje med unntak av begynnelsen. De første 3-4 minuttene av skiva er det mest kaotiske og knotete den har og by på. Grunnen til det er fordi første låt er titteltracket som rent konseptuelt «fødes» av lyden av natur og blir en slags kakofoni som bruker litt tid på å få struktur og bli en fengende melodi. Jeg anbefaler at de som ikke liker denslags enten stålsetter seg eller begynner med andrelåta «And You And I» istedet.
PPS! Det er også verdt å nevne at skiva originalt bare har tre sanger; Close to the Edge, And You And I og Siberian Khatru. Skiva på Spotify har flere bonusspor, men i utgangspunktet er det ikke de jeg ville dele med dere og jeg tror førstegangslyttere kanskje får mer igjen av å høre de tre sangene èn gang til heller enn å utforske bonusmaterialet (skjønt de er fine de au asse).
Reach out as forward tastes begin to enter you!
Siste kommentarer