En norsk elektronika artist. Har gitt ut to album, og blitt hyppig lastet ned fra NRKs Urørt side.
Jeg vet egentlig ikke så mye mer om denne mannen (Magnus Gangstad Jørgensen), men liker albumet veldig godt.
The Residents surrealistiske og tidvis ubehagelige musikk står for tur! Jeg liker Duck Stab veldig godt og den bugner jo av klassikere som jeg tipper gjør den til en veldig fin introduksjon til bandet. HØRRAN!
Her er en jeg har hørt mye om den siste tida som jeg skal høre på snart.
Sorry… Ble sittende på diverse fly og flyplasser i hele går. Nå er det på tide med litt funky elektronika!
Ørjan introduserte meg så vidt til Justice før vi dro Rock Am Ring 2008. Etter konserten der nede har jeg hørt masse på dem.
Fin bassbetont funky elektronica. Favoritten på plata er nok DVNO.
Stoner Rock fra Portland. Dette er andreplata og jeg liker den bedre enn den første, selv om jeg synes den beste sangen deres, Prehistoric Dog¹, er på den første.
Når jeg får lappen skal jeg høre Red Fang i bilen.
Juba Juba er et musikkalbum utgitt av duoen Knutsen & Ludvigsen i 1983. Denne plata inneholder noen av duoens største hits, blant annet «Dum og deilig» og «Kanskje kommer Kongen». De fikk Spellemannprisen i 1983 i kategorien «barneplate». Platen ble høsten 2011 kåret til det femte beste norske album noensinne av Morgenbladet topp 100.
Mitt første møte med Jenny Hval og Rockettothesky var på en fest arrangert av og for biologistudenter på Blindern en gang i 2006 (tror jeg). Jeg husker at jeg var helt oppslukt under hele konserten i det lille lokalet og at jeg var fenget fra første låt. Så glemte jeg hele bandet en stund i studentbobla til jeg hørte Susanne Sundfør covre Jennys hitlåt “Cigars” og ble fenget på nytt.
Jenny er en utrolig sær og spesiell artist, kanskje den mest spesielle artisten jeg vet om – i Norge i hvertfall. Og da mener jeg ikke spesiell som i Special Olympics. Hun bruker stemmen sin på en unik måte som øyeblikkelig fanger oppmerksomheten din og holder den fanget med den polyfoniaktige blandingen av perfomance kunst og udefinerbar…elektronika (?) som samtidig er ekstrem lyttevennlig. Sounden er drømmende, pulserende og uforutsigbar.
Jenny har i et intervju sagt at hun hele tiden ønsker å skape noe nytt og det er helt tydelig på dette albumet. Favorittsangene mine: Cigars, Barrie For Billie Mackenzie og I Stepped On A Toothbrush.
To Sing You Appletrees (2006) og Medea (2008) ble gitt ut under aliaset Rockettothesky, siden har Jenny Hval gitt ut album under sitt eget navn (Vicera 2011) og i samarbeid med andre artister (Nude On Sand med Håvard Volden, 2012), skrevet to bøker og laget en rekke perfomance forestillinger og kunstinstallasjoner (blant annet for Henie Onstad Kunstsenter). Hennes siste album, Innocence is Kinky, kom ut i år men det har jeg ikke hørt på enda.
Musikktrivia: Rockettothesky begynte som samtaler mellom Jenny Hval og den avdøde hunden Inka.
Malcolm John Rebennack — bedre kjent som Dr. John, Dr. John Creaux og John the Night Tripper — var å se i varierte settinger i det musikalske bildet i New Orleans allerede fra 50-tallet, selv om det var på 60-70-tallet i L.A han kom kraftigst frem i lyset. Han startet tidlig med gitar og bass, for deretter å ende opp bak tangentene. (En episode der han skulle beskytte bandkameraten sin, men selv endte opp med en nærmest avblåst pekefinger, var nok en medvirkende faktor til dette) Denne voodoopsykedeliske boogie-woogie-rythm ‘n’ blues- rockeren har gjort alt fra å hamre løs på orgelet på New Orleans strippebarer, til å fremføre sin egen ganske unike New Orleans -sound på scenen der han ofte simulerte spektakulære Voodoo-ritualer. (En titt på coveret til «Locked Down» samt bildet nedenfor og man forstår litt av scene-estetikken her) Med over 20 album og fem Grammy priser bak seg, og samarbeid med musikere som bl.a Frank Zappa, har denne mannen mye å vifte med. Det var uansett ikke før han kom med plata «Locked Down» i 2012, at han fattet min videre interesse.
Har du har en stor kjele (gjerne en voodoo-kjele i dette tilfellet) der du slipper oppi en «Tom Waits»-dukke, ti fylte froskelår med groovy funkysirup, 3 dl. ren kjøttkraft utvinnet fra «The Black Keys»-medlemmene og en fin liten dråpe psykedelia-serum, så føler jeg vi begynner å snakke om hva dette albumet her handler om. Denne svinger så delikat at man vil umiddelbart merke frydefulle ben- og lårspasmer fra første sang «Revolution». Dan Auerbach (gitarist fra Black Keys) er produsenten her og spiller selv gitar på skiva. Man skjønner raskt at dette er to musikere som har all rett til å leke sammen i studio. En av favorittlåtene er «Big Shot». Hør bare på den frekke trombonen, kirkeorgelet til Dr. John og hans fenomenale vellagrete whisky-produserte stemme. En flott produksjon! Dette gjør noe med humøret, kropp, hår og ben, og jeg anbefaler at dere alle sluker en kraftig spiseskje med Dr. Johns spesiallagde voodoo-medisin denne sommeren. Det skal jeg!
Dette er første gang jeg skal presentere ukens album, og velger da å «safe» det litt. Albumet er i regi av MTV, fra den tiden MTV valgte å fokusere på musikk og ikke fulle kvasi-italienere som serverer is.
Nirvana er ett av mine absolutte favorittband, og var med på å gjøre grungen som sjanger populær. Her viser de at de kan tone det ned også. Blandt godsanger vi finner på denne perlen er det coverlåter av David Bowie med «The Man Who Sold the World» og Meat Puppets «Lake of Fire».
Albumet ble gitt ut etter Kurt Cobains død.
Nå som sommeren nærmer seg fikk jeg lyst til å høre på positiv, fengende og glad rockemusikk og da er det ingenting mer passende jeg vet om enn debutskiva til Boston. Det er en hardrock klassiker og et av verdens bestselgende debutskiver noensinne, bare slått av Guns ‘N Roses sin Appetite of Destruction.
Selv om den er ganske lettfordøyelig er skiva svært velprodusert og er et resultat av flere års hardt arbeid og kjærlighet. Noe av det mest bemerkelsesverdige med bandet, foruten fengende låter, er datidens vokalist Brad Delp som var en jovial, skjeggete mann som nådde utrolig høyt med rockehylene sine inntil han tok selvmord for noen år siden. Litt mørk slutt der, men Bostons låter er stort sett koselige.
Førstelåta på skiva er den mest kjente «hiten», men også litt annerledes synes jeg fra resten av plata som kjører en mer rockete stil. Ikke at «More than a feeling» ikke er bra, men vær gjerne litt tålmodige med førsteinntrykket.
♥ ♥ ♥
La just merke til at dem hadde nytt album på Spotify, og siden vi hørte forrige plata sist sommer, og Grand Island er jo veldig sommersk musikk, så tenkte jeg det kunne være en fin oppvarming.
Showtime is the second studio album by grime artist Dizzee Rascal. As of May 2007, the album has sold over 16,000 units in the United States—a decline on his debut album, Boy in da Corner, which sold 58,000. It’s also been certified gold by the BPI selling over 100,000 copies.
(Fra Wikipedia)
Kjempefint punkeband fra Oslo som spiller kjempefin punk. Eller kanskje det er hardcore eller kanskje rock. Vet ikke hva det heter.
Er bare en EP, så den varer ikke så lenge, men de slapp ei skive i år som også er fin.
Fra platekompaniet :
Susanne Sundførs The Brothel er like bra som det er etterlengtet. Albumet er produsert av Lars Horntveth (Jaga Jazzist, The National Bank), som også spiller mange av instrumentene på plata, og mikset av Jørgen Træen. Morten Qvenild (The National Bank, In The Country, Susannah & The Magical Orchestra), Gard Nilssen (Puma, Bushman’s Revenge) og Martin Horntveth (Jaga Jazzist, The National Bank, KILLL) er blant musikerne som bidrar.
Ikke så mye å si om det igrunn. Basil er en Hollywood-composer og lager fløde for øran 😉
Fint å ha som litt ambientmusikk uten for mye forstyrrende vokal e.l. Har ikke hørt spesielt på dette albumet og derfor jeg valgte det. Av andre album har han bl.a. soundtrackene til The Hunt for Red October (anbefales!) og Starship Troopers.
Valgt ut av Stian, denne skiva ligger ikke på Spotify.
Gongeligong! Gong var et rockeband ledet av den merkelige mannen Daevid Allen, en sentral figur innenfor Canterbury (jada jada). De startet med psykedelisk rock og er legendarisk kjent for sin utforskning av rusmidler, da spesielt hallusinogener som LSD og shrooms. Albumene deres handlet om indre reiser og den slags, men det hele reddes mer eller mindre av de solide doser med humor som bandet blandet i det hele. Ingen ting var helseriøst med Gong og det reddet kanskje det hele fra å bli en pretensiøs hippie-smørje.
Her er Gilli Smyth og Daevid Allen. Som dere ser er det soppgnagende, skitne hippier det er snakk om. Skiva jeg har valgt ut er You fra 1974 og det er sisteskiva i en slags trilogi som gjerne kalles Radio Gnome Trilogy. En slags gjennomgående historie er ikke lett å få tak i, spesielt ikke på denne skiva som er stort sett instrumental, men i de tidligere albumene har helten Zero erfart mye av det den fysiske verden har å by på og lurer på hva alt betyr. For å hjelpe ham med å finne ut av det får han hjelp av «pothead pixies» fra planeten Gong som kommuniserer gjennom musikerne, litt som radiosendinger fra planeten Gong, derav Radio Gnome. De fører en slags buddhistisk tankegang og hjelper til med filosofiske svar på livets problemer. I sisteskiva You tror jeg helten Zero finner sjelefred i en serie med meditative låter og det er det skiva består av. Derav følte jeg at det passet med temaet åndelig.
Men helt meditativt/slapt er det ikke. Gong var pionerer innenfor Space Rock sjangeren da de etterhvert destillerte ut en slags dansbar versjon av den psykedeliske musikken sin. De regnes for å være en inflytelse på dagens trance-musikk.
Det er ikke min favoritt Gong-plate, men jeg regner den allikevel for en klassiker.
mvh
Finn S. Varetideg
Siste kommentarer