Dette bandet har fulgt meg helt siden barneskolen der jeg bl.a husker jeg hadde med meg — til lærerens fortvilelse — «Bullet with butterfly wings» i musikklyttetimen. (riktignok ikke fra dette albumet) Smashing Pumpkins var alt jeg gikk og sang på, alt jeg ville høre på, alt jeg ville sove til, alt jeg ville gjøre alt til. Dette er bare ett eksempel på hva skikkelig god gammeldags Smashing er. Jeg var, og er veldig glad i trommene og bassen på første låt «I am one». Trommetakten ble en milepæl i mitt «tromme-overdrevent-mye-på-låret-til-enhver-tid-uansett-hvilken-situasjon»-liv. Til MANGES fortvilelse…
Dette er jo en samleplate fra Seigmen som kom ut i 1999. God gammel norsk emo-rock på sitt beste.
Ble oppløst i 1999, men har siden hatt noen konserter her og der, blant annet i operaen (som var supernice. Med en utdannet operasanger på gitaren kan det ikke slå feil).
Av en eller annen grunn så minner denne plata meg noe helt sykt om spillet «Sea Dogs», kanskje fordi jeg hørte mye på den da jeg hersket de syv hav… men det er en digresjon.
Denne uka river jeg i med en gammel kjenning. Squirrel Nut Zippers hørte jeg først om på kanalen #vampire på IRCnet en gang på 90-tallet fra en bot som siterte bandets sangtekster. Så fort det var mulig, sjekket jeg ut musikken.
Da oppdaget Squirrel Nut Zippers som er, for meg, det mest interessante fra en kortere periode på 90-tallet da «Swing Revival» var blitt litt kult igjen. Jazz og rock fra 30~50-tallet var blitt kult og en del band kastet seg på den lille bølgen, men det var selvsagt et problem med autentisiteten. Det meste ble kopimessig og litt «gimmicky».
De som klarte det best, synes jeg, og egentlig fikk det ganske bra til – var Squirrel Nut Zippers. De kan løst betegnes som en swing-jazz gruppe med to hovedvokalister, Jim «Jimbo» Mathus og hans daværende kone Katharine Whalen, som har noe fint og Billie Holidaysk i stemmen. Perennial Favorites er deres fineste skive og inneholder varierte låter med innflytelser fra mangle inspirasjonskilder, for eksempel et hint av sigøynerjazz, klezmer, country eller New Orleans.
Jeg tror jeg valgte Dear Reader sist gang, så denne gang tar vi et norsk band som varma opp for Dear Reader da dem spilte i Berlin for noen dager siden.
Albumet og artisten plukket jeg opp av en kompis for noen år siden. At Wyatt var til de grader innvevet i prog-verdenen min ble jeg faktisk ikke klar over før i går. Jeg likte plata umiddelbart, mye på grunn av de (tilsynelatende) enkle og skranglete låtene og det analoge soundet. I stedet for polerte synth-pads (som jeg er vant til), er det gjerne et par halvsure blåsere som spiller en tone hver i bakgrunnen. Vokalistene – og spesielt Wyatt selv – er også skranglete og sjarmerende, tilsynelatende uskolerte vokalister med rar aksent og talefeil gir igjen en veldig kontrast til mye av musikken jeg hører på til vanlig.
Det er også en inderlighet i både tekst og musikk. Og selv om jeg ikke har gått dypt i meningen på de ulike sangene, er det en herlig avveksling til tekst som:
I am not shattered.
Out of the ashes I rise.
Knowing that nothing is stronger than faith.
Finding hope in our hopeless lives.
*Highlights*:
A Beautiful Peace
Be Serious
Out Of The Blue
Men det er absolutt helheten, kontrastene og de musikalse metareferansene (plukker opp melodier, toner, stemninger og temaer fra tidligere spor på plata) som gjør at jeg mener dette er et spennende og givende album.
Første albumet fra Talk Talk jeg fikk høre, det slo meg rett i brøstkassa, det har det fortsatt å gjøre hver gang i ettertid!
Talk Talk er blant reprensentantene av den britiske new waven fra 80-tallet, tidlig i samme bås som Duran Duran, men de nådde aldri samme popularitet. Høydepunktet av en pop-karriere på tre album var med singelen «It’s my life» (som No Doubt gjorde enda større suksess med), men samtlige av de tre pop-albumene anbefales på det varmeste, ikke minst «The colour of spring» fra 1986.
Talk Talk gjorde en uventet vending; Etter to års ventetid og ett år med intens jobb i studio kom «Spirit of Eden» i 1988. Herfra er det som et nytt prosjekt å regne, blanding av jazz, pop og post-rock (som det selvsagt ikke het den gang, men som de i ettertid flere ganger har blitt kreditert for som gudfedre) i en fantastisk fusjon. Og produksjonen alene er verdt en lytt, munnspill og gitarer sparker ut av høyttalerne og sparker deg… ja, i brøstkassa. Her er dynamikk helt i særklasse. Dersom du er over middels interessert i lyd, eller bare glad i skikkelig fin musikk, sett den på litt høyt, når det smeller så smeller det skikkelig!
Vi drar på med litt britpop, og et album jeg har hørt mye på det siste året.
Jeg er ganske sent ute med å finne veien til Suede, i motsetning til mange andre. Joda, de var jo bra de, sangene som alle hadde hørt, men det var først når jeg begynte å tråle gjennom, at jeg virkelig skjønte hva som var så deilig med dette bandet. Denne stemmen som skjærer så sårt gjennom lufta. Det er et så klart, dynamisk, skarpt, men samtidig varmt lydbilde som har en veldig tiltrekkende sårbarhet. Jeg sitter og tenker: «Fytti, hvis han går ned eller opp med stemmen DER nå» eller «hvis den akkorden kommer etter DEN akkorden, og bassen går ned DER, da dør jeg! Også gjør de som oftest det! Hør på «Europe is Our Playground», det er som å få en knyttneve i magen. En god en sådan..
Veldig fin plate synes jeg!
Nå er det min tur igjen så jeg plutselig.. Vi kan jo prøve no tysk indie:
Audio commentary delen er også obligatorisk, selvsagt!
Min tur! som Magnus sier;)
Dette er et album e ikkje har hørt på sikkert 10 år men hørte veldig mye på da jeg eide en Opel Rekord. Noen av oss var jo på Mobykonserten på kvarten i Salamanderparken, jeg husker denne konserten som veeeeldig bra!
Syns fremdeles noen av sangene er ganske tøffe. Go var favoritten i Rekorden.
Spor 8 er såvidt jeg husker brukt på slutten av Ali filmen med Will Smith og der passer den dridbra. James-Bondthemet husker jeg veldig godt fra konserten og litt derfor syns jeg den er tøff:)
Hola, kololitos!
Jeg er ukas DJ Tanner og vil at alle skal høre på
THULSA DOOM – SHE FUCKS ME (2002)
Spotify anser skiva som en singel, men jeg synes den er en ep.
Dette er gode gamle Thulsa Doom før de sparket vokalisten og fant opp seg selv på nytt. Her er det fuzz fuzz fuzz og dyp ræcerbilgitar.
For de som klarer å få seg billett blir det juleaften og påskeaften på likt 26. oktober da Thulsa Doom driver å gjenforener seg eller noe slikt om dagen og skal fremføre She Fucks Me (plata, ikke bare sangen) på Caliban Sessions 2013 (http://www.rockefeller.no/rf261013.html).
Her står det tekst jeg ikke har lest om dette: http://www.hissig.no/thulsa-doom-statt-opp-fra-de-dode/
Denne uka: Finger Dancing! Flott gitarmusikk!
Rekker ikke skrive mye her nå, og det er ikke så mye igjen av albumuka (fikk beskjed om at det var min tur litt sent, TORE), så her kommer altså bare en rask anbefaling av et album jeg har hørt på hver dag de siste 3 dagene: Quelqu’un M’a Dit av Carla Bruni. Favorittsanger: Quelqu’un M’a dit og Chanson Triste. Nydelig «ha på i bakgrunnen på jobb»-musikk med noe ekstra. Jeg synes det er kulere at hun har data Mick Jagger OG Eric Clapton enn at hun er gift med Sarkozy.
Femte albumet utgitt av denne fantastiske post-rock-gruppa fra Skottland. Definitivt en plate som mange post-rock-elskere stadig vender tilbake til. Har man først blitt glad i den, fortsetter man å ta den frem, akkurat som man tar frem gamle fotoalbum med varme og verdifulle bilder i. Den har sugd til seg perioder av livet mitt som en svamp, for så å servere det hele tilbake til meg -i sin helt egne form- når jeg har tatt den frem igjen. Jeg kunne ramset opp mange favoritter, men det forandrer seg hele tiden. Tror alle har vært en favoritt på et eller annet tidspunkt. I love you Mr. Beast!
Siste kommentarer