Et album jeg hører i hjel for tiden. Låta «Observatory Crest» har herved klatret opp på topp 10 lista når det kommer til All time favourites. Den har noe utrolig varmt og forfriskende og har en deilig nerve som rører en så langt inni grasrota. Den er som deilig balsam som blir massert inni hjernemassen min. Balsam med øl i kanskje, og litt whisky. Hør på den deilige gitaren. Den får meg til å smelte som en voksdukke midt i Arizona-ørkenen.
Generelt liker jeg de fleste sangene på dette albumet. «Party of special things to do», «Same old blues», «Pompadour Swamp» er også en låt som kommer med et slikt nydelig befriende gjentakende gitar-riff. nam nam. «Further than we’ve gone» og siste låt «Blue Jeans and Moonbeams» er også varme og flotte låter. Men nå ser jeg at jeg snart har nevnt alle sammen uten å egentlig komme med noe særlig konstruktivt. Bare glem hva jeg har skrevet. Bare hør!
Da var det igjen min tur til ukas album.
Her kommer et album som jeg satt mye hjemme og hørte på da jeg var liten. Hadde endelig lært meg hvordan vinylspilleren til mor og far fungerte.
Ukas album er en gammel favoritt. Gentle Giant er et britisk progband som aldri helt klarte å nå mainstreamen, til tross for at de blant annet turnerte med og varmet opp for Black Sabbath på turne i England og Amerika. De er allikevel meget kjente i progverden der de har stor, stor inflytelse.
Bandet var sammensatt av diverse flinkiser og multi-instrumentalister som i løpet av en enkelt låt kunne gå fra å være et rockeband til å bli et kammerorkester. De er kjente for tidvis å gjøre avanserte a capellaer og ellers er musikken relativt knotete og rik på idèer og middelalderinflytelser (som jeg en gang beskrev dem; «more twists and turns than a bucket of eels and more hooks than Hellraiser»).
Bandet sies gjerne å ha sju album som absolutt er verdt å sjekke ut, og Free Hand er det siste av disse. Det er også relativt lyttervennlig og er vel en typisk favoritt.
On Reflection er skivas høydepunkt og inneholder nesten alt man kunne ønsket seg fra en Gentle Giant sang. Ellers er vel andre favoritter Time to Kill og His Last Voyage.
Ukas album fikk jeg da jeg var 11-12 år gammel, da pappa hadde glemt bursdagen min men hadde kjøpt seg en stabel plater. Jeg fikk vel den han hadde minst lyst på eller kjente minst til. Men jeg endte opp med å like plata (pappa og, og han prøvde tilogmed å stjæle den tilbake), og oppdaget et kult band. Liker best sporene Socialite, Wait So Long, If I Can Hold, og King of Sleaze. Resten av plata er vel og ok.
Oi, sorry, la ikke merke til at det var min uke siden jeg har drevet å flytta inn i hus de siste dagene. Nanu, jeg hørte på ei fin plate forleden dag som jeg tenkte flere av dere ville sette pris på om dere ikke har hørt den før: Wintergatan er noe ala etterfølgerbandet til Detektivbyrån, som høstet mye god feedback her i fortiden, og dem gav ut album med samme navn i fjor.
Tenkte å gi den pretensiøse progrocken en pause og kombinerer det med mit første lokale bidrag.
Har ikke hørt supermye på dette albumet, men er Vaagsbygd Handys eneste offisielle utgivelse (favorittlåta mi er dessverre ikke med, men anbefaler den også https://www.youtube.com/watch?v=1pPjVgDdtWQ)
Vaagsbygd Handy er deilig upolert og røft sammenligna med norsk hip-hop som når radioen i alle fall. Kan sammenlignes littegrann med Hålogalandslaget (Jodski/RSP) og de har også samarbeidet flere ganger. Handy er nok dog enda mørkere, kjipere og absurd.
Det skal sies at plateformatet klarte å lure frem både dubstepaktige greiere og autotone, så greiene på soundcloud/youtube er stort sett skitnere. Og får Mandals-gjengen er det kanskje en bonus at Son of Light gjester en av låtene.
I kjølvannet av Downsouth Festival så tenkte jeg det var på tide å kjøre noe lokalt som ukas album. Et band jeg igrunn bare hadde hørt navnet på før festivalen, men som virkelig falt i smak i teltet utenfor Sjøboden. Den maskerte gjengen av dyktige musikere i Dimenzion Psychosphere.
For de som har vært på fest eller fårs hos meg så er det kanskje ikke noen overraskelse at det er denne plata jeg har mest lyst til å skrive om som min første her på Mandalsgjengen Albumklubb.
Det er denne plata jeg snurrer når jeg har mange med ulik smak for god musikk i leiligheten, og som jeg aldri kan minnes at noen har masa på. Jeg skal selvfølgelig anbfeale Clues.
Clues startet som en Montrealbasert duo bestående av Alden Penner, kjent som den ene halvdelen av Unicorns, og Brendan Reed som har spilt med mange forskjellige americanske iniepops, og kanskje mest kjent for sin innsats med steppesko og perkusjon på Arcade Fires EP (ST) som kom i 2003. Fra sped start med låtskriving, innspilling og små shows i Motreal i 2007 gav de i i begynnelsen av 2009 ut «Clues» som er en racer av en nok poppa Indieclassic som i mitt hus aldri går av moten.
Jeg anbefaler hele skiva som helhet, men har man bare lyst til å sjekke ut et par, så kan jeg trekke frem noe tregstartede «You have my eyes now», og de tøffere «Cave Mouth» og «Ledmonton».
Jeg poster på vegne av Christiane som har valgt ut den høyst elskede skiva til Motowns høyst elskede talent, Marvin Gaye. Skiva er det første albumet Gaye produserte selv og handler konseptuelt om en Vietnam-veteran som kommer tilbake til landet han har kjempet for og ser urettferdighet, hat og lidelse.
Skiva var og forblir en favoritt både blant kritikere og musikkonsumere, så sånn er det med det. Hva mer kan en si? Jeg gleder meg.
For ca.10-11 år siden fant denne plata veien hjem til spilleren min, og den var en behagelig kuriositet fra første stund. Det første jeg lot merke til, var hele lydbildet på produksjonen. I tillegg florerer det et herlig bruk av akustisk gitar, samt et subtilt orkesterpreg som preger mange av sangene og som bidrar til mange dynamiske fargeklatter. Dette hører man tydelig i «Alone again or», der sangen åpner nydelig med en ensom gitar, for så å eksplodere ut i rytmer og herlig trompetsolo. (Muligens noen kjenner igjen coverlåten Calexico gjorde av denne). Plata inneholder flotte melodier («Andmoreagain» er et nydelig eksempel på platas melankoli), sangene er interessante, og inneholder mye uforutsigbarhet; uventede overganger midt i sangene, taktskifte etc. Mye gøy særhet altså; sangen «Live and let live» starter slik: «Oh, the snot has caked against my pants, it has turned into crystal.There’s a bluebird sitting on a branch, I guess I’ll take my pistol». (Litt sånn Syd Barret psykedelia) Et annet eksempel: på slutten av en helt rolig, behagelig sang, høres det plutselig ut som om plata begynner å snurre berserk i revers, totalt malplassert i henhold til sangen forøvrig. En underfundig, litt syre-sær og sabla koselig plate! Og det beste av alt: DEN HAR HEMMELIGE SPOR! (Men det er selvfølgelig hemmelig da, så ikke gå rundt å si det til folk. hysssssssj)
Bandet var ledet av jazzpianomester Chick Corea. Chick spilte sammen med Miles Davis i hans eksperimentelle fusion-periode på 60-tallet, men etter hvert dannet han bandet Return to Forever. Som nyfrelst scientolog var Chick opptatt av at musikken hans skulle nå flere mennesker, men da burde han kanskje ha kastet seg på noe annet rent sjangermessig. De fleste synes nok fusion er en utfordrende sjanger.
Men for å komme til selve kjøttbiten i musikkompa, så er Romantic Warrior Return to Forevers sjette skive. Bandet på denne tiden hadde en helt fantastisk lineup som bestod av den alleredenevnte Chick Corea, bassist Stanley Clarke, trommis Lenny White og det unge gitargeniet Al Di Meola som jeg tror var 22 år gammel da denne skiva kom ut. Det er den mest kjente line-upen fra bandet og dette er deres mest selgende skive med komposisjoner fra alle medlemmene i gruppa. Det er også den siste fra denne line-upen, og det kan jo også nevnes at skiva er dedikert til ingen ringere en Ron L. Hubbard, leder for scientologikirka.
Etter en farskapstvist på 90-tallet stod Hank 3 i beit for spenn og signerte en seksalbumskontrakt med Curb. Dette er visstnok det niende av disse melkeplatene, bestående av outtakes fra tidligere utgitte greier.
Ramblin’ Man er ei relativt kort plate. Min favorittlåt er tittellåta, hvor Hank kanalliserer bæssfar så bra at det nesten er litt CREEPY! D: Hang on er også interessant, synes jeg.
Hank 3 har visst forøvrig anbefalt folk å ikke kjøpe disse platene, men heller piratkopiere dem, fordi Curb er teite.
Mange kaller dette albumet for prog metal, men jeg er ikke helt enig – selv om plata både kan være tidvis hard og taktartene tidvis sære. Det er i alle fall relativt langt unna Dream Theater og Symphony X.
Industrielt, alternativt og eksperimentelt.
«The album is named after the Office of Strategic Influence, an organization set up after the September 11 attacks to spread misinformation and plant false news items in the media, among other functions. The Office was shut after The New York Times published a story on it.»
Converge er en Hardcore/metal (og noen har kalt det «Mathcore», hva enn det er…) trio fra en by som heter Salem. Jeg oppdaget først dette bandet med denne nyeste plata, og mener det er det beste av dem, etter å ha hørt meg nedover til deres første, som kom i 1990.
Jeg vil anbefale alle å sette på dette albumet i headphones på vei til jobb kl halv åtte om morgenen. Hardcore om morgenen sier du? Ja, fordi det er så sinnsykt mye detaljer her at det suges best inn da. Jeg blir imponert og fenget med når jeg hører denne plata.
Gitarist og produsent Kurt Ballou har forøvrig også produsert Kvelertaks «Meir», bare for å slenge med en fun fact…
Lindsey Buckigham og Stevie Nicks gikk på samme skole, hadde de samme musikalske heltene og begynte å spille og synge sammen da de var henholdsvis 17 og 18 år gamle. De opptrådte på noen få skolefester, men det gikk to år før Stevie igjen ble kontaktet av Lindsey og spurt om å bli med å danne et band. «Fritz» framførte aldri eget låtmateriale, men spilte mye i løpet ev en periode på et år (de åpnet blant annet for Jimi Hendrix, Janis Joplin og Jefferson Airplane, før de ble tilbudt platekontrakt. På denne tiden hadde Lindsey og Stevie blitt kjærester og ønsket å følge felles drømmer; De sluttet i «Fritz» og flyttet fra San Fransisco til Los Angeles.
Med inntekter fra vaskejobbing og pub-spilling klarte de å skrape sammen nok penger til å spille inn en god demo. Denne gav dem kontrakt med Polydor, som i 1973 utgav albumet deres som ble spilt inn i det nå legendariske Sound City Studios i Los Angeles.
På samme tid letet Mick Fleetwood etter ny gitarist, etter at Peter Green nettopp hadde forlatt Fleetwood Mac. Fleetwood besøkte Sound City Studios, og tekniker Keith Olson spilte «Frozen Love» (siste låt på albumet) for Fleetwood, som likte godt det han hørte. Buckingham, som var i studioet samme dag, ble umiddelbart spurt om å bli med i Fleetwood Mac. Buckingham takket ja på én betingelse; at Nicks fikk bli med. Resten vet vi…
BUCKINGHAM NICKS floppet og ble like etter utgivelse droppet av Polydor. Det er et av mine topp 10 album, det er soundet som skulle prege Fleetwood Mac videre utover fra 1974, soundet etter hvert skapte hits som «Little Lies», «Don’t stop» og «Go your own way». På tross av Fleetwood Mac sin enorme suksess med ca 50.000.000 plater solgt, har BUCKINGHAM NICKS aldri blitt trykket opp på nytt. Den finnes kun i to utgaver på vinyl, begge utgitt på Polydor i 1973. Den finnes ikke på CD, eller kassett, ikke på minidisc eller digitalt.
På vegne av Christiane kunngjør jeg denne ukas album. Ukas album er skiva Sheshet av det israelske 70-talls bandet med samme navn.
Bandet spilte en melodiøs, ofte vakker variant av fusion-inspirert prog rock som er løst sammenlignbar med en del av det som hadde foregått i England noen år i forveien, eks. av band som Camel, Hatfield and the North og Caravan (ikke rart vi liker dem altså). De minner også litt om Harmonium fra Canada.
Sangtekstene, der de finnes, tror jeg er på hebraisk, og de får Christiane til å synge med, til tross for at hun ikke kan språket. Hva mer? Fin skive. Let the LYTTING begin!
Siste kommentarer