Her placenta falls to the floor
Nå som turnegutta er ute og sprer norsk DIY punk nedover kontinentet, kunne det jo falle seg naturlig å hente frem splitten deres som ukas album (da dette er meget aktuelt og antatt interessant for alle her inne), men så vidt jeg har fått med meg så er denne kun i fysisk format, og ikke ute på spotify.
Da falt det meg naturlig å hente frem en av mine favoritter innen litt eldre punk, nemlig en klassiker fra Pennywise. Debut albumet.
California punk på sitt ypperste! Enjoy
Beklager. Litt hektisk, litt glemsk. Her kommer albumet noe sent, men ikke mindre fint fordi om! Rekker dessverre ikke å få skrevet så mye i dag. Men dette albumet synes jeg har mye flott å by på. Oppdaget den først da jeg hørte sangen «Desert Raven». En herlig folk-låt med en flott punch! Lydbildet og følelsen den bringer, gjør låten udødelig. Andre flotte sanger er «Ballad of the Pines», «Valley of the silver moon»… Skulle skrevet mer om dette, men det får bli neste gang! Ta en lytt! Begynn med «Desert Raven»!
Hvis noen får mersmak etter mer Steely Dan etter å ha hørt Aja, så har jeg laget en samarbeids-spilleliste med diverse SD-låter og de som kjenner bandet fra før kan kanskje legge til noen favoritter om de ikke er med allerede. 🙂
Ståle Dan var dannet på 60-tallet av to beatnik-snålinger, Walter Becker og Donald Fagen. Siden har de blitt kjent for sin kontrollerte og sofistikerte rockemusikk som gjerne handler om folk med dress og «street smarts» som lever under neonlys og er på kant med loven.
De er også kjent for å være utrolig møysommelige med studioarbeid og som eksempel på det tror jeg de gikk gjennom sju gitarister før de fant en de likte til den ene låta («Peg») fra ukas skive. Aja er deres velpolerte mesterverk og den folk flest kjenner til.
Dritfin er den, rett og slett!
Post-punksk og New-Wavesk om du vil. Kjenner ikke alt for mye til dem utenom diverse hits.
«Osloband som blandet steinhard rock med pønk.»
Anal Babes er sammen med tidilig Turboneger det jeg tenker på som oslopunk. Favorittlåta på albumet er «Premature Ejaculation».
Good times!
To skiver ble nominert til Årets Album 2013. De var som følger :
Etter en avstemning kom JUSTICE ut som seierherre og kan nå ta sin plass i den eminente rekke med årets album, rett etter 2012s vinner, Detektibyråns skive Wermland.
Ombestemte meg i siste liten, renner over av søskenkjærlighet og fisker frem den relativt nye plata til min brors band Gadarene Wine.
Innspillingen er litt rufsete, men det passer dem egentlig helt greit. Jeg synes plata har overraskende sterke låter og vil spesielt trekke frem Boot Hill, Room 109 og A Firm Atone.
Det er noe folk (både norsk og irsk), noe pop, noe country og noe americana. Foruten generelt sterke låter liker jeg (manne)vokalen godt. Anbefaler å få dem med seg live en gang, de er enda bedre der.
Denne måtte jo omsider dukke opp her! Dette albumet oppdaget Per B og jeg da vi labbet inn på ei bruktsjappe i Kreuzberg Berlin. Lovemachine, Supermax sin største hit med en 4. plass på de tyske listene, smalt ut av høyttalerne, og det svingte som pokker! Dette var i 2008, og siden har ei eller anna låt fra denne skiva blitt spilt hver gang det er fire eller flere øl innabords. Funk, soul, reggae, d.i.s.c.o., pop, it’s all there!
Hjerne bak Supermax var Kurt Haunstein (1949-2011), produsent fra Østerrike. Det at dette kom fra en østerriker med stor hvit bart var kanskje den største overraskelsen, det låter ikke mye fjell og daler, jodling eller tyroler av dette..
Albumet anbefales til fest, til bilturen eller til tapas. Wikipedia får siste ordet: «In 1981, Supermax toured as the first mixed-race band through South Africa. Despite warnings and death threats, Supermax finished the tour, but this made some countries refuse permits for entry, and consequently the group was black-listed by some political organizations.»
Ingen ringere enn Neil Young denne uka, og denne plata er god, delikat og varm, som et åpent knitrende bål en midtsommernatt eller en varm kanelbolle tatt ut fra ovnen en kald desemberkveld. Tittelsangen på denne plata varer i ca. sju min. og kunne gjerne holdt på i tjue min. ekstra. Ironisk, og kanskje noe klisjé-aktig, så pleier denne repetitivt å spille i ørene mine når jeg setter meg i sanden på Sjøsanden når det er fullstendig folketomt. Følelsen er ganske overveldende faktisk; som i et herlig soundtrack (Nå ble jeg littebitt småflau kjente jeg). Andre sanger på plata som er digge: «Walk on» , «Vampire Blues» (feelgood-låter) og ikke minst: «Ambulance Blues» og «Motion Pictures (For Carrie)» som er to helt vidunderlige og flotte eksempler på hvor varm og rørende Neil kan være. (lyrikken må selvfølgelig også legges merke til).
Helt klart et album som Young-elskere ikke må gå glipp av.
«Back in the old folky days
The air was magic when we played.
The riverboat was rockin’in the rain
Midnight was the time for the raid…»
Panzerpappa er et norsk progband bestående av en gjeng venner og bekjente akademikere fra Oslo, bl.a. Trond Gjellum og Anders Kristian Krabberød. De spiller musikk med hint og nikk til band som National Health, Univers Zero og Samla Mammas Manna. Koralrevens Klagesang er deres fjerde album (det siste, Astromalist, kom høsten 2012).
Jeg studerte sammen med Anders i tiden den kom ut, men fikk ikke satt meg skikkelig ned med skiva deres før etter 2008 en gang da jeg hadde begynt på labarbeidet til masteren min som for det meste bestod av å mikroskopere skåler fulle av mygg. Dette er et av flere album jeg ble kjent med i den perioden.
Skiva er gjestet på èn låt av Richard Sinclair som er mest kjent fra Caravan, Hatfield and the North og Camel. De ble kjent da flere av pappaene spilte i Richard sitt backingband da han gjorde konserter i Norge tidligere på 2000-tallet.
Jeg synes hele skiva er fin, men favorittlåta er nok Kantonesisk Kanotur og neste på lista er nok Apraxia (en del av en trilogi låter Anders har skrevet titulert etter hjerneskader :p).
Hørr, da! HØRR!
Ukas album er Austra – Feel It Break, fra 2011. Jeg oppdaget dem tilfeldigvis for et par år siden på en random YouTube-quest. Tenker de har litt ungt og p3esk preg, men har likevel flere sanger som er merkelig fengende og har fin driv. De sammenlignes ofte med The Knife og Florence and the Machine. Favorittmelodier er kansje The Villain, The Choke, og Darken Her Horse. Ukas albumet gjelder egentlig bare de første elleve sporene, siden det er en Deluxe Ed. som er på spotify, med mindre man får mersmak da.
Ukas album er Turrican Soundtrack Anthology. Harke tid til å skrive no mer om det nu, men dere kan jo google 😛
Ukens album er et album vi hørte mye på da jeg studerte i Australia.
Det er et samarbeid mellom Jack White og Loretta Lynn. Han produserte og spiller ale instrumenter på plata så vidt jeg vet. Hun var 72 da albumet ble spilt inn. Jeg syns det er et kult og variert album, jeg liker godt «high on a mountain top», mrs leroy brown» og «have mercy».
Mange av dere husker sikkert det åndelige albumet til Sister Irene O’Connor. Ukas album er yangen til hennes yin.
Toy Dolls Wooo!
Født på Malmø i 1930, sønn av byens nytilflyttede sogneprest, og derav etter hvert kjent i landets jazzmiljø som «pastor’n». Familien flyttet til Oslo da han var cirka fem år. Gjennom mer enn seks tiår som aktiv musiker har han spilt med alle og over alt. Pastor’n er samtidig med musikere som Miles Davis, Stan Getz og Bill Evans. I Norge er han den siste aktive i denne store jazzgenerasjonen.
I 1967 gav han ut «Me and my piano», landets første jazztrio-utgivelse. På bass er Tor Hauge, på trommer selveste Jon Christensen. Dette albumet har jeg forsøkt å finne i over fem år, det nærmeste jeg kom var å holde det i hendene på Carl Berner en gang..
«Seaview» er spilt inn i 2000 og inneholder en fin blanding av standarder, coverlåter av kolleger og venner, samt noen av Pastor’n sine egne. På bass er Tine Asmundsen og på trommer Svein Christiansen.
Det var Endre Johanssen, tidligere eier av Tonica Musikk, som introduserte meg for Pastor’n tidlig på 2000-tallet. «Han har gledet mange mennesker opp gjennom tiårene» sa Endre. Han har i hvertfall gledet meg mange lørdags ettermiddager og søndags formiddager siden da. Samtlige album er perfekte som balsam for frynsete nerver, eller til lytting for de som er mer enn middels interessert i dynamikk, samspill og riktig hifi. Anbefales ellers til både kokt egg og til kake.
Einar «Pastor’n» er nå 84 år gammel, men spiller fremdeles av og til. Håper Mandal Jazzfestival inviterer ham neste år.
Siste kommentarer