Da blir det [Rainbow Rising] som er en langtidsfavoritt. Stargazer og Tarot Woman synes jeg kansje best, men liker jo hele plata.
Da bli det right said fred med Up
Det nærmer seg høst, og da kan det være deilig med noe ambient, enten på ørene på t-banen og tog, eller hjemme i stua.
Biosphere & Deathprod – Stator (2015)
Både Geir Jensen (Biosphere, Bel Canto ++) og Helge Sten (Deathprod, Elephant9, Motorpsycho, Supersilent ++) har gitt ut et lass av album hver for seg og sammen med andre. Dette er imidlertid andre gang de samarbeider, forrigegang tolket de Arne Nordheim i 1998.
Stator er mer tilgjengelig enn forrige utgivelse, men ikke på høyde med for eksempel Biospheres utgivelse Substrata. Likevel er det et meget bra album i sin sjanger, og at Norges to pionerer i klassen!
Siden administrator har vært treig med å minne på hvem sin albumuke det er, blir ukens anbefaling litt raskt valgt ut, uten at jeg har rukket å høre gjennom hele selv ennå:
Ane Brun – «When I’m Free»
Det er mange fine låter å velge mellom på Ane Bruns nye album When I’m Free. En av disse er «All We Want Is Love». Der mange av låtene på albumet eksperimenterer med form og elementer, er dette en ganske klassisk Ane Brun-låt med kassegitar og den såre, varme stemmen i fokus. I tillegg har den nydelige strykere. Resultatet er rørende.
Redigert: «All We Want Is Love» og «Still Waters» peker seg ut som favoritter.
Dette fantastiske, frekke og geniale post-punk- bandet med Howard Devoto i spissen har vært en storfavoritt over lengre tid.
De har mange bra album, men nå er det ikke lenge siden jeg fikk hamstret denne på vinyl, og derfor er jeg gira på denne grønne lekkerbisken akkurat nå.
Anbefaler å sette på sang nr. en. Den deilige lyden dette albumet har, synthen og de fantastiske vendingene. Lyden på trommene! Bassriffet! Hør! Og Howard synger frekt og freidig og passer lydbildet perfekt.
Så kan du godt sette på «The Thin Air». Den skal bare nytes. Lyden….introen….og en deilig oppbygning. Her får man faktisk litt Pink Floyd – assosiasjoner. Hør på saksofonen! Det er vakkert!
Det er to sanger med ganske forskjellige stemninger. Så er det også sangen «Rythm of Cruelty», som er et fint eksempel på at man også kan bli tatt med til et ganske så flott «happysted».
«Permafrost». Hva skal man si.. Første sang jeg hørte med de. Mørk og kald. Permafrostkald.
Magazine er rett og slett adrenalin for meg.
Prøv ut! 😀
Hei hårsveiser.
Det er min uke og av en eller annen grunn fikk jeg lyst til å høre på litt romantisk, drømmende pop. Det blir The Cure med Disintegration fra 1989! Selv har jeg ikke hørt gjennom skiva mer enn kanskje et par ganger, men jeg synes den er fin og kan godt bli litt mer intim med den.
Littegrann trivia; skiva er visstnok influert av de hallusinogener som Robert Smith knasket på slutten av 80-tallet. Ellers er den The Cures mest solgte og inneholder en solid dose klassikere.
Dårlig med grilling denne sommeren.. her har dere no Kjøtt!
Denne uka blir det sigøynerjazz fra en av sjangerens dyktigste og mest interessante utøvere. Jimmy er en sigøyner fra Nederland som først gjorde seg kjent som «gitarprodigy» i gruppa The Gypsy Kids i 1990. Siden den gang har han nok levd et hardt liv med mye rus og problemer, men gitaren hadde han lenge med seg. Han hadde et spesielt forhold til Jon Larsen fra Hot Club Norvege som også driver plateselskapet Hot Club Records. Jimmy har gitt ut de fleste av sine plater på Hot Club, men på 2000-tallet en gang var det noe som skar seg i det forholdet og Jimmy dro til Norge med en gjeng sigøynerkompiser for å ta livet av stakkars Jon. Det klarte han heldigvis ikke, og forholdet ble vel reparert, men siden den gang har han også vært innlagt på psykatrisk og har vel egentlig pensjonert seg som musiker. Om han spiller gitar i dag vet jeg ikke.
Så der, et turbulent liv kort oppsummert.
For de som ikke kjenner sigøynerjazz fra før, så regnes gitaristen Django Reinhardt som sjangerens far og hans låter snirkler seg som regel inn på slike skiver (se Swing 48), men Trio er full av låter fra andre kjente navn i jazzen og åpner med en låt av Cole Porter.
Ukas album er Small Town Heroes av Hurray For The Riff Raff. Nogenlunde nytt band, men veldig influert av sekstitalls rock og country. Synes det er veldig koselig og sommerslig musikk.
Aight. Forjævlig fint vær om dagen, og da er det på tide med litt skikkelig utemusikk.
Grom blues-stoner fra Oschlo. Sløyt, feitt, veldig bra.
Denne perlen fant jeg tilfeldigvis en dag jeg hørte på noe radiogreier på Spotify. Super funky stuff!
Madeon blir halvkjent i 2011 med Youtube-videoen Pop Culture (https://www.youtube.com/watch?v=lTx3G6h2xyA) hvor han «live-sampler» noen titalls mer eller mindre kjente låter og lager en egen koselig liten sang av det. I kjølvannet av dette slipper han et par singler hvor han bygger videre på, og utvikler sitt eget sound: Shuriken, Icarus, Finale og The City, samt gir ut en håndfull remixer (Raise Your Weapon av deadmou5 og The Night Out av Martin Solberg er mine favoritter).
For en snau uke siden kom debutplata hans ut. Den inneholder i utgangspunktet kun nye låter, men delux-versjonen har med mange av de tidligere singlene også.
Den unge franskmannen med det erkefranske navnet Hugo Pierre Leclercq lager stort sett fin musikk, fine covre/artwork og fine musikkvideoer. Har ikke fått hørt så mye på den ferske plata, men det har jeg jo denne uka på å gjøre!
I 2002 slapp The Libertines Up the Bracket. Det ble swung av slikt. Det nye millenniumets svar på Oasis sa de. Melodiene til tidlig Kinks hadde de. ispedd pønkrockromantikk a la Johnny Thunders and the Heartbreakers. De brukte drakk og dopa seg og fikk seg litt av et navn.
Den selvtittulerte skiva, den som er ukas skive, kom derimot først to år etter. Og den ble min introduksjon til The Libertines. Og den satt regelrett som et skudd med hasj eller heroin.
Ikke like banebrytende, og ikke like orginal som førsteskiva, men med en større dose popmusikk og enkelte steder mye mer nerve. Særlig i krysningspunktet mellom stemmene til Carl Barât og Pete Doherty. Det passa perfekt inn i andreklasse på Mandal VGS. Jeg ble fan. Jeg har hatt billetter hele 4 Libertines og Babyshambleskonserter. Og Doherty selv, gjorde at INGEN av dem ble noe av. Bittert.
Jeg anbefaler allikevel spesielt åpningssporet «Campaign of hate», «Music when the lights go out» og «What became of the likely lads» inn i påska.
Tid for snop og dop! Sees på boden.
Da dette album kom ut høsten 2014 tenkte jeg at nå er det på høy tid å sjekke ut herr Wienersnäck. Hadde aldri hørt en eneste sang tidligere, kjøpte plata, og den gikk på repeat i to uker. Ingen total bauta, det er noe fyllmasse her også, men de sterkeste sangene er så bra at holder lenge. Skal du sjekke ut én sang, så prøv tittelsporet!
Siste kommentarer