All This Dancin’ Around is the third studio album by Belgian rock band Triggerfinger, released on 12 November 2010. The album was recorded at the Sound City Studios in Van Nuys, California and Devonshire Studios in North Hollywood, California. The album was certified ‘gold’ on the Flemish Ultratop 50.
Koseplunk!
Floating into the Night is the debut album by American dream pop artist Julee Cruise.
For noen år siden kopierte jeg denne skiva av Oddmund som anbefalte den. Jeg likte skiva veldig godt og ettersom jeg liker å skaffe meg ny musikk ved å sjekke ut relaterte prosjekt til band jeg liker var det denne skiva som satte igang min utforskning av Canterbury-musikk (Richard Sinclair fra Hatfield and the North som vi hørte tidligere var med i Caravan, men forlot bandet før denne skiva ble lagd).
For Girls Who Grow Plump in the Night er en sommerslig, koselig og jovial pop-rock affære med sanger om knark, lykke, sex og sommer. Det er en bismak av prog her som var smått fasjonabelt på den tid, men det er ikke en spesielt utfordrende skive. Det er heller ikke Caravans mest kjente eller mest likte (det er nok heller In the Land of Grey and Pink), men jeg tipper at jevnt over er det denne Caravan-plata albumklubben vår ville likt best.
Lovte dere en tysk schlager, så her er’n:
Yes is an album by alternative rock band Morphine, released in March 1995.
Koseliger sør-vest-viser denne gangen.
Swing Batta Swing is the debut album by K7. It was released on November 9, 1993 for Tommy Boy Records and was produced by Frankie Cutlass, K7, Joey Gardner and Mike Lorello.
The album did fairly well on the charts, peaking at #96 on the Billboard 200, #54 on the Top R&B/Hip-Hop Albums and #1 on the Top Heatseekers. The album featured three hit singles, including his most popular song, «Come Baby Come», which made it to #19 on the Billboard 200 and #9 on the Hot Rap Singles. Other singles include «Zunga Zeng» (#61 US, #23 US Rap) and «Move it Like This» (#54 US, #26 US Rap).
Same as It Ever Was is the second album from House of Pain, released in 1994.
Det siste året før jeg flytta sydover så hadde jeg dilla på plate «Boys & Brutes» fra norske bandet Grand Island. Dem hadde en sommerhit som het «Love and Decay» som noen kanskje husker.
Nå kom endelig Spotify til Tyskland for noen mnd tilbake, og da så jeg saktensmeg at dem gav ut enda ei plate i 2010. Kan hende den plata var landeplage i Norge i 2010, men det fikk jeg ikke med meg uansett.
Dette er et album fra 1976 som jeg vet svært lite om, og har bare klart å finne tre sanger fra, men jeg synes de jeg har funnet er så fine at dette blir ukas album fra meg.
Jeg ble litt inspirert av metal-dokumentaren om metallens prog-aner som JT tipset oss om en liten stund tilbake. De fleste band som var med nevnte Yes som en sterk inflytelse. Det er ikke uten grunn for Yes er et av de største progbanda noensinne og det er mange grunner til det, men kanskje den største av dem er Close the the Edge som er bandets absolutte Magnum Opus. Den er også hedret som et av proggens største mesterverk sammen med noen få andre kjente album som Jethro Tulls «Thick as a Brick», Genesis sin «Selling England by the Pound» og Pink Floyds «Wish You Were Here». For øyeblikket er den på førsteplass over progarchives.com sin liste over tidenes 100 beste progskiver og kan da kanskje regnes litt uoffisielt som sjangerens beste plate – basert på konsensus selvsagt!
Close to the Edge, iallefall førstesporet, er løst basert på Herman Hesses bok Siddartha som handler om en mann som har en åndelig reise. Et sted i boka opplever han en slags åpenbaring ved en elvebredde. Elven tror jeg skulle være et bilde på livets sirkel eller noe i den dur; å være nærme bredden er et bilde på det å være nær ens tidligere liv i fordums inkarnasjoner og stå utenfor det hele og se det og forstå det – eller noe i den dur. Det er litt sånn cheesy alternativt åndelig vissvass og man tenker gjerne da at musikken fort blir veldig cheesy (og litt cheesy blir det), men heldigvis har Yes valgt å ikke lage et veldig bokstavelig album. Det forteller ingen konkret historie i sin lyrikk, men bruker ord, metaforer og strofer til å skape assosiasjoner med vår, natur, gjenfødelse og lignende. De har en litt abstrakt tilnærming som iallefall jeg synes hjelper til å gjøre det litt mindre hippie.
Ellers er det et sært album i hvordan det ble laget. Sangene ble til i studio og istedet for å komme til studioet med ferdige sanger puslespillet de låtene sammen stort sett mens de holdt på. Komposisjonene er en slags lapskaus av musikalske idèer til de forskjellige bandmedlemmene. Tilnærmingen høres ganske kaotisk ut (og litt kaotisk er det), men på ett eller annet vis klarte de å lage noe som for de fleste høres sammenfattende ut. Som progskive bruker den mange musikalske virkemidler, men jeg synes den er minst like fin som den er utfordrende (jeg liker egentlig ikke så godt musikk som bare er vanskelig). Allikevel kan det nok ta noen få spins før den fester seg. Sånn var det iallefall for meg, men det hender jeg leser at folk skriver de ble forelsket første gang de hørte albumet.
PS! En liten advarsel! De som ikke er spesielt glad i eksperimentell rock fra tidlig 70-tall har ikke så mye å frykte fra denne skiva kanskje med unntak av begynnelsen. De første 3-4 minuttene av skiva er det mest kaotiske og knotete den har og by på. Grunnen til det er fordi første låt er titteltracket som rent konseptuelt «fødes» av lyden av natur og blir en slags kakofoni som bruker litt tid på å få struktur og bli en fengende melodi. Jeg anbefaler at de som ikke liker denslags enten stålsetter seg eller begynner med andrelåta «And You And I» istedet.
PPS! Det er også verdt å nevne at skiva originalt bare har tre sanger; Close to the Edge, And You And I og Siberian Khatru. Skiva på Spotify har flere bonusspor, men i utgangspunktet er det ikke de jeg ville dele med dere og jeg tror førstegangslyttere kanskje får mer igjen av å høre de tre sangene èn gang til heller enn å utforske bonusmaterialet (skjønt de er fine de au asse).
Reach out as forward tastes begin to enter you!
Flight of the Conchords is the debut full-length studio recorded album by New Zealand folk parody duo Flight of the Conchords, released 21 April 2008 by Sub Pop.[2] Two songs, «Business Time» and «The Most Beautiful Girl (In the Room)», have been released as downloadable content for the video game Rock Band.
Remain in Light is the fourth studio album by American New Wave band Talking Heads, released on October 8, 1980 on Sire Records. It was recorded at locations in the Bahamas and the United States between July and August 1980 and was produced by the quartet’s long-time collaborator Brian Eno. The album peaked at number 19 on the Billboard 200 in the US and at number 21 on the UK Albums Chart. Two singles were released from Remain in Light: «Once in a Lifetime» and «Houses in Motion» as well as promotional single «Crosseyed and Painless». The record was certified Gold in the US and in Canada during the 1980s.
The members of Talking Heads wanted to make an album that dispelled notions of frontman and chief lyricist David Byrne leading a back-up band. They decided to experiment with African polyrhythms and, with Eno, recorded the instrumental tracks as a series of samples and loops, a novel idea at the time. Additional musicians were frequently used throughout the studio sessions. The lyric writing process slowed Remain in Light’s progress, but was concluded after Byrne drew inspiration from academic literature on Africa. The artwork was crafted with the help of the Massachusetts Institute of Technology’s computers and designing company M&Co.. Following the album’s completion, Talking Heads expanded to nine members for promotional concerts.
Remain in Light was widely acclaimed by critics. Praise centred on its cohesive merging of disparate genres and sonic experimentation. The record has featured in several publications’ lists of the best albums of the 1980s and the best albums of all time. It is often considered Talking Heads’ magnum opus. In 2006, it was remastered and reissued with the addition of four unfinished outtakes.
Folk Singer is the fourth album by Muddy Waters, released April 1964 on Chess Records. The album features Waters on acoustic guitar, backed by Willie Dixon on string bass, Clifton James on drums, and Buddy Guy on acoustic guitar. The record is Waters’ only all-acoustic album. Numerous reissues of Folk Singer include bonus tracks from two subsequent sessions in April 1964 and October 1964.
Despite not charting in any country, Folk Singer received critical acclaim; most reviewers praised its high-quality sound, especially on remastered versions, as well as the instrumentation. In 2003, the album was ranked number 280 on Rolling Stone magazine’s list of the 500 greatest albums of all time.
Dette er debutskiva til Hatfield and the North (kalt opp etter et veiskilt), et band med et ganske unikt musikalsk uttrykk. Oddmund og andre som har hørt Caravan kjenner kanskje igjen Richard Sinclair på vokal og bassgitar. Richard hadde lyst til å utforske andre musikalske uttrykk og forlot Caravan og dannet etterhvert Hatfield sammen med et knippe andre likesinnede musikere. Mange føler at Hatfield and the North er bandet som best personifiserer en slags Canterbury musikkstil selv om jeg personlig ikke er glad i å kalle Canterbury for en sjanger.
De fleste fans av bandet foretrekker andreskiva, The Rotters’ Club, men når man regner med bonussporene som typisk følger med på nyutgivelser av debuten synes jeg den blir et ørlite hakk finere. Min digitale kopi har tre slike bonusspor, men skiva på Spotify har bare to. Dermed har jeg lagt opp det ekstra bonussporet på webspacet mitt for de som vil høre. Bonussporene «Let’s Eat (Real Soon)» og «Fitter Stoke Has a Bath» er A og B-sides fra bandets ene singel som kom ut før debutskiva. Det tredje bonussporet som ikke er på Spotify, «Your Majesty Is Like A Cream Donut Incorporating Oh What A Lonely Lifetime» (første sangtittel inspirert av Monty Python), er to sanger i ett spor som i sin tid dukket opp på et Virgin sampler album, dvs. en samleskive som showcaser div. talent signert til Virgin. Ulikt mye typisk bonusmateriale (som ofte er låter som var for «dårlige» til å bli med på studioalbumets første utgivelse) er alle disse fine sanger på høyde med det beste fra debutskiva. Dermed er de verdt å få med seg og hvis man vil høre materialet kronologisk kan man forsåvidt begynne med bonussporene og så gå over på debutskiva etterpå.
Bandet er, foruten noen unntak, ikke veldig sang-orienterte. Sporene fra debutskiva glir sømløst over i hverandre så da kan det være lurt å passe på at shuffle er av og heller høre de delene av skiva som henger sammen i rekkefølge.
Selv om albumet ikke er veldig vanskelig mistenker jeg at den nok blir en utfordring for noen, men det er jo også litt av moroa. Forhåpentligvis faller den i smak hos noen. 🙂
Siste kommentarer