tores postarkiv

Tears for Fears – Songs from the Big Chair (1985)

27. februar 2017 · · album Ingen kommentarer - Stikkord:

Tears for Fears er et band jeg bare kjenner på hitsa – sanger som Woman in Chains, Raoul and the Kings of Spain, Sowing the Seeds of Love, Mad World, osv.

Noe interessant er at deres tre aller gjeveste hits alle kommer fra andre-skiva, Songs from the Big Chair. Jeg tenker da på Shout, Everybody Wants to Rule the World og Head Over Heels. Dette er låter de fleste kjenner fra før og selv regner jeg samtlige som noe av det ypperste fra 80-tallets synthpop. De er alle velproduserte, dramatiske, fengende låter med god oppbygging og bra klimaks.

Allikevel har jeg altså ikke hørt på skiva de kommer fra, men det akter jeg å gjøre straks.

Karen Mantler – Business Is Bad (2014)

12. desember 2016 · · album Ingen kommentarer - Stikkord:

Noen år tilbake da jeg fremdeles var Spotify-bruker, så fikk jeg en merkelig anbefaling av Spotify – en anbefaling som skulle vise seg på lavng vei å være den mest interessante jeg har fått av en slik tjeneste. Den anbefalte meg å høre på Karen Mantler’s Pet Project – en slags jazz-fusion skive som åpner med en klagesang om at Karens katt Arnold er død og resten av låtene på albumet handler om at Karen prøver å finne seg et nytt kjæledyr.

Senere fant jeg ut at Pet Project var nummer 4 i en serie plater om Karen og katten Arnold som startet mer enn ti år tidligere på sent 80-tall. Den første skiva fra 1989 het My Cat Arnold og så året etter kom Karen Mantler And Her Cat Arnold Get the Flu. I 1996 kom skiva Farewell der platecoveret viser Karen Mantler sørgende ved gravstøtten til Arnold (han overlevde visst ikke influensaen) som inneholder bl.a. klassikeren «My Life is Hell» og så i 2001 kom Pet Project, skiva Spotify hadde anbefalt meg. Hele musikerkarrieren så ut til å være basert på forholdet mellom henne og Arnold. Låtene er ofte triste og morsomme og handler ofte om Karens problemer eller om hvor udugelig hun er.

Men etter 2001 var det tydeligvis blitt stille, så jeg gjorde litt mer research. Hun er datter av jazz-musikerne Michael Mantler og Carla Bley. Selv ligner Karen veldig på sin mor, men kanskje i en mer udugelig variant. Jeg fant også restene av en gammel blogg og der hadde hun skrevet at hun var helt overbevist om at Pet Project ville bli en kjempehit og at hun skulle få masse penger. Men det skjedde jo aldri, så hun hadde måttet slutte med musikk og gå tilbake til sin jobb som servitrise i New York. Man kunne få inntrykk av at musikertilværelsen var historie.

Men plutselig i 2014 dukket hun opp med ny skive, Business is Bad (ukas album). Det hadde vært lite å finne der ute før, men nå dukket hun til og med opp på youtube med fremførelser av det nye materiale. På Business is Bad ser hun ut til å ha kommet seg videre etter Arnolds død, men tilværelsen er visst ikke helt enkel for Karen som fremdeles har problemer å stri med, ikke minst økonomiske. Fusion-backing-bandet (som bl.a. inkluderte sønnen til Charles Mingus) er borte og i stedet har vi enkelt akkompagnement av gitar, klarinett og bass mens Karen selv står for vokal, piano og litt munnspill. Sangene og fremførelsen er relativt minimalistisk (hør bare på soloene hennes) og hele plata er en ganske subtil greie.

Jeg synes også den er veldig fin og jeg har lett etter den før til bruk i albumnklubben, men den har da ikke dukket opp på trømmetjenestene – før nå. Selv liker jeg best tittelsporet og Surviving You, men ellers er det også mye fint her.

Hatfield and the North – The Rotters Club (1975)

3. oktober 2016 · · album Ingen kommentarer - Stikkord: ,

Jeg har tidligere vært over snittet opptatt av Canterbury scene, aktivitetene til en gjeng som startet som unge musikere rundtom Kent i England og som bumpet borti hverandre i forskjellige band-konstellasjoner oppover i 70-tallet og senere tid.

Hatfield and the North er et av mine favorittband fra denne klyngen og var dannet av Richard Sinclair fra Caravan, Dave Stewart fra Egg på tangenter, Phil Miller fra Matching Mole og Pip Pyle fra Gong på trommer. Det er en slags Canterbury-supergruppe selv om berømmelse og inntekter fra musikken var temmelig beskjedent. Det er altså snakk om fattige, unge musikere og de harde kåra gjorde blant annet at sanger Richard levde som «squatter» i Canterbury på begynnelsen av 80-tallet og først kom seg økonomisk på beina da han begynte å jobbe som snekker.

Hatfield and the North er altså et band der medlemmene ofret mye for kunsten, for det var selvsagt dét som gjaldt. Musikken de lagde sammen synes jeg er helt enestående for et «rockeband» (trommer, gitar, bassgitar, tangenter). Den er utfordrende, men også svært givende når den har gått noen runder.

Jeg har tidligere valgt den eponyme debutskiva til bandet og liker den hakket bedre enn andreskiva som serveres her, men her er jeg faktisk i mindretall blant HATT-fans og det er uansett jevnt løp. Andreskiva byr på mye gull som Share It, Fitter Stoke Has A Bath, Didn’t Matter Anyway og Under Dub. Den fineste låta, synes jeg, er den mest ambisiøse – den 20 minutter lange Mumps.

Etter denne skiva var det kroken på døra for Hatfield da Richard ikke ville være med lengre, men de resterende tre medlemmene fortsatte videre i National Health som også fikk en runde i albumklubben med den fantastiske skiva Of Queues and Cures. Selv om det også var kunstnerisk givende var det økonomisk begredelig og Dave Stewart som har komponert mye av materialet til begge banda tjente først «ordentlige penger» da han laget en relativt fæl cover av It’s My Party på tidlig 80-tallet sammen med tidligere Northette Barbara Gaskin. Litt trivia på slutten der!

Bob Hund – Jag rear ut min själ! Allt skall bort!!! (1998)

29. juli 2016 · · album Ingen kommentarer - Stikkord:

Holdt på å glemme uka da jeg er på ferie i Tyskland. Fytti! Jeg kjapper meg til med en plate fra fordums tid, altså siste halvdel av 90-tallet. Bob Hund var et viktig band for meg i denne perioden, men ble gradvis glemt bort. For ikke så lenge siden gjenoppdaget jeg ukas album og tenkte at ja, det er fremdeles en fin plate. Særegen sound, melodiøst, bra energi og jevnt over bra låter.

Nå Er Det Vel Revolusjon På Gang? er vel platas største schlager, men jeg synes Rakettmaskin og Helgen v48 er finest.

Donald Fagen – The Nightfly (1982)

16. mai 2016 · · album Ingen kommentarer - Stikkord: ,

Steely Dan bestod til slutt av Donald Fagen og Walter Becker. Becker ble etterhvert veldig glad i knark, noe som var ødeleggende for det musikalske samarbeidet, og kanskje det er noe av grunnen til at Donald kom med sin debutskive The Nightfly i 82.

The Nightfly kunne nesten vært ei Steely Dan plate. Den er ofte kul, litt laidback og med det samme gode håndverket.

Førstelåta IGY og tittelsporet er foreløpige favoritter 🙂

Gartnerlosjen – Due (1995)

15. februar 2016 · · album Ingen kommentarer - Stikkord: ,

Jeg tror året var 1996 eller 97 da jeg oppdaget Gartnerlosjens Due. Jeg kjente allerede til bandet fra før da Andreas hadde skrytt av debutskiva Krem Fjes (og spesielt låta Prest i fare), men nå fikk jeg altså boltre meg i deres siste utgivelse og jeg falt for den ganske øyeblikkelig. Ca. i samme periode, så oppdaget jeg også det nye, fete spillet Heroes of Might and Magic 2 og spesielt jeg, Thomas Nicolaisen og iblant Jostein Osaland spilte mye HOMM2 og hørte på gartnerlosjen på denne tida.

Senere begynte man å drikke seg snydens og mye av Due ble faste gjengangere i fylle-allsangen. Interesse for Gartnerlosjen ble også en portal inn i en verden av andre Duplex-prosjekter (Thulsa Doom, Black Debbath, Bare Egil, LYD, osv.) og det ble igjen en stor inflytelse på hvordan jeg tenkte om band i det hele tatt uten at jeg skal gå videre inn i filosofien om det her og nå.

Gartnerlosjen på denne tida tror jeg var Kristopher Schau, Harald & Egil Hegerberg, Lars Lønning og den berømte Per Bertrand Aanensen på trommer. Simone fra D Sound gjester med vokal på Heldiggrisene.

Mine yndligslåter fra skiva er nok Kinosangen, Hammer Av Saft, Snømenn, Huset og Heldiggrisene. Det er nok mange som foretrekker debuten Krem Fjes, men selv liker jeg Due best. Den er bedre produsert og har bedre balanse mellom humor, rock og fine melodier. Fin, fet, morsom. klassiker!

Loudon Wainwright III – Strange Weirdos (2007)

16. november 2015 · · album Ingen kommentarer - Stikkord: , ,

Kanskje kjenner dere til Loudon Wainwright, musiker og skuespiller som bl.a. spiller borgermesteren i den idylliske småbyen Spectre i Tim Burtons Big Fish. Han er også far til kjente barn, Rufus, Martha og Lucy.

Jeg ble kjent med Loudon som musiker gjennom Earl Scruggs som, sammen med sønnene, gjorde en cover av Loudons flotte The Swimming Song som jo er en gammel greie. Deretter sjekket jeg ut hans tidligere verker og det tok derfor litt tid før jeg oppdaget denne perlen som kom ut i 2007. Strange Weirdos er soundtrack til filmen Knocked Up, men det er ikke så viktig. Det viktige her er at det er en flott skive av Loudon og inneholder visesanger med mer eller mindre countrypreg som er godt krydret med hans humorøse, sjarmerende, varme og ærlige stil.

Det er ikke så lenge siden jeg oppdaget denne, så mine favorittlåter for øyeblikket er de tre første låtene. Spesielt toern og treern her er flotte!

The Cure – Disintegration (1989)

19. august 2015 · · album Ingen kommentarer - Stikkord:

Hei hårsveiser.

Det er min uke og av en eller annen grunn fikk jeg lyst til å høre på litt romantisk, drømmende pop. Det blir The Cure med Disintegration fra 1989! Selv har jeg ikke hørt gjennom skiva mer enn kanskje et par ganger, men jeg synes den er fin og kan godt bli litt mer intim med den.

Littegrann trivia; skiva er visstnok influert av de hallusinogener som Robert Smith knasket på slutten av 80-tallet. Ellers er den The Cures mest solgte og inneholder en solid dose klassikere.

Jimmy Rosenberg – Trio (2004)

18. mai 2015 · · album Ingen kommentarer - Stikkord: ,

Denne uka blir det sigøynerjazz fra en av sjangerens dyktigste og mest interessante utøvere. Jimmy er en sigøyner fra Nederland som først gjorde seg kjent som «gitarprodigy» i gruppa The Gypsy Kids i 1990. Siden den gang har han nok levd et hardt liv med mye rus og problemer, men gitaren hadde han lenge med seg. Han hadde et spesielt forhold til Jon Larsen fra Hot Club Norvege som også driver plateselskapet Hot Club Records. Jimmy har gitt ut de fleste av sine plater på Hot Club, men på 2000-tallet en gang var det noe som skar seg i det forholdet og Jimmy dro til Norge med en gjeng sigøynerkompiser for å ta livet av stakkars Jon. Det klarte han heldigvis ikke, og forholdet ble vel reparert, men siden den gang har han også vært innlagt på psykatrisk og har vel egentlig pensjonert seg som musiker. Om han spiller gitar i dag vet jeg ikke.

Så der, et turbulent liv kort oppsummert.

For de som ikke kjenner sigøynerjazz fra før, så regnes gitaristen Django Reinhardt som sjangerens far og hans låter snirkler seg som regel inn på slike skiver (se Swing 48), men Trio er full av låter fra andre kjente navn i jazzen og åpner med en låt av Cole Porter.

AKs Steely Dan Favoritter

16. februar 2015 · · spillelister Ingen kommentarer - Stikkord: ,

Hvis noen får mersmak etter mer Steely Dan etter å ha hørt Aja, så har jeg laget en samarbeids-spilleliste med diverse SD-låter og de som kjenner bandet fra før kan kanskje legge til noen favoritter om de ikke er med allerede. 🙂

Steely Dan – Aja (1977)

16. februar 2015 · · album Ingen kommentarer - Stikkord:

Ståle Dan var dannet på 60-tallet av to beatnik-snålinger, Walter Becker og Donald Fagen. Siden har de blitt kjent for sin kontrollerte og sofistikerte rockemusikk som gjerne handler om folk med dress og «street smarts» som lever under neonlys og er på kant med loven.

De er også kjent for å være utrolig møysommelige med studioarbeid og som eksempel på det tror jeg de gikk gjennom sju gitarister før de fant en de likte til den ene låta («Peg») fra ukas skive. Aja er deres velpolerte mesterverk og den folk flest kjenner til.

Dritfin er den, rett og slett!

Årets Album 2013

12. januar 2015 · · info Ingen kommentarer

To skiver ble nominert til Årets Album 2013. De var som følger :

Etter en avstemning kom JUSTICE ut som seierherre og kan nå ta sin plass i den eminente rekke med årets album, rett etter 2012s vinner, Detektibyråns skive Wermland.

Panzerpappa – Koralrevens Klagesang (2006)

10. november 2014 · · album Ingen kommentarer - Stikkord: , , ,

Panzerpappa er et norsk progband bestående av en gjeng venner og bekjente akademikere fra Oslo, bl.a. Trond Gjellum og Anders Kristian Krabberød. De spiller musikk med hint og nikk til band som National Health, Univers Zero og Samla Mammas Manna. Koralrevens Klagesang er deres fjerde album (det siste, Astromalist, kom høsten 2012).

Jeg studerte sammen med Anders i tiden den kom ut, men fikk ikke satt meg skikkelig ned med skiva deres før etter 2008 en gang da jeg hadde begynt på labarbeidet til masteren min som for det meste bestod av å mikroskopere skåler fulle av mygg. Dette er et av flere album jeg ble kjent med i den perioden.

Skiva er gjestet på èn låt av Richard Sinclair som er mest kjent fra Caravan, Hatfield and the North og Camel. De ble kjent da flere av pappaene spilte i Richard sitt backingband da han gjorde konserter i Norge tidligere på 2000-tallet.

Jeg synes hele skiva er fin, men favorittlåta er nok Kantonesisk Kanotur og neste på lista er nok Apraxia (en del av en trilogi låter Anders har skrevet titulert etter hjerneskader :p).

Hørr, da! HØRR!

Gentle Giant – Free Hand (1975)

4. august 2014 · · album Ingen kommentarer - Stikkord: , , ,

Ukas album er en gammel favoritt. Gentle Giant er et britisk progband som aldri helt klarte å nå mainstreamen, til tross for at de blant annet turnerte med og varmet opp for Black Sabbath på turne i England og Amerika. De er allikevel meget kjente i progverden der de har stor, stor inflytelse.

Bandet var sammensatt av diverse flinkiser og multi-instrumentalister som i løpet av en enkelt låt kunne gå fra å være et rockeband til å bli et kammerorkester. De er kjente for tidvis å gjøre avanserte a capellaer og ellers er musikken relativt knotete og rik på idèer og middelalderinflytelser (som jeg en gang beskrev dem; «more twists and turns than a bucket of eels and more hooks than Hellraiser»).

Bandet sies gjerne å ha sju album som absolutt er verdt å sjekke ut, og Free Hand er det siste av disse. Det er også relativt lyttervennlig og er vel en typisk favoritt.

On Reflection er skivas høydepunkt og inneholder nesten alt man kunne ønsket seg fra en Gentle Giant sang. Ellers er vel andre favoritter Time to Kill og His Last Voyage.

Return to Forever – Romantic Warrior (1976)

28. april 2014 · · album Ingen kommentarer - Stikkord:

Bandet var ledet av jazzpianomester Chick Corea. Chick spilte sammen med Miles Davis i hans eksperimentelle fusion-periode på 60-tallet, men etter hvert dannet han bandet Return to Forever. Som nyfrelst scientolog var Chick opptatt av at musikken hans skulle nå flere mennesker, men da burde han kanskje ha kastet seg på noe annet rent sjangermessig. De fleste synes nok fusion er en utfordrende sjanger.

Men for å komme til selve kjøttbiten i musikkompa, så er Romantic Warrior Return to Forevers sjette skive. Bandet på denne tiden hadde en helt fantastisk lineup som bestod av den alleredenevnte Chick Corea, bassist Stanley Clarke, trommis Lenny White og det unge gitargeniet Al Di Meola som jeg tror var 22 år gammel da denne skiva kom ut. Det er den mest kjente line-upen fra bandet og dette er deres mest selgende skive med komposisjoner fra alle medlemmene i gruppa. Det er også den siste fra denne line-upen, og det kan jo også nevnes at skiva er dedikert til ingen ringere en Ron L. Hubbard, leder for scientologikirka.

Men den er fin for det!

Squirrel Nut Zippers – Perennial Favorites (1998)

20. januar 2014 · · album Ingen kommentarer - Stikkord:

Denne uka river jeg i med en gammel kjenning. Squirrel Nut Zippers hørte jeg først om på kanalen #vampire på IRCnet en gang på 90-tallet fra en bot som siterte bandets sangtekster. Så fort det var mulig, sjekket jeg ut musikken.

Da oppdaget Squirrel Nut Zippers som er, for meg, det mest interessante fra en kortere periode på 90-tallet da «Swing Revival» var blitt litt kult igjen. Jazz og rock fra 30~50-tallet var blitt kult og en del band kastet seg på den lille bølgen, men det var selvsagt et problem med autentisiteten. Det meste ble kopimessig og litt «gimmicky».

De som klarte det best, synes jeg, og egentlig fikk det ganske bra til – var Squirrel Nut Zippers. De kan løst betegnes som en swing-jazz gruppe med to hovedvokalister, Jim «Jimbo» Mathus og hans daværende kone Katharine Whalen, som har noe fint og Billie Holidaysk i stemmen. Perennial Favorites er deres fineste skive og inneholder varierte låter med innflytelser fra mangle inspirasjonskilder, for eksempel et hint av sigøynerjazz, klezmer, country eller New Orleans.

Harry Nilsson – Nilsson Schmilsson (1971)

28. oktober 2013 · · album Ingen kommentarer - Stikkord: , ,

Jeg er glad i Harry Nilsson, men har enda ikke fått satt meg ned med hans mest anerkjente skive, Nilsson Schmilsson, fra 1971. For de som ikke kjenner til Harry fra før, så er han en av 60 og 70-tallets gyldne pop-røster fra USA. Han er mest kjent for låta «Everybody’s Talking» fra filmen Midnight Cowboy og ble etterhvert en god venn av Beatles, spesielt John og Ringo.

Etter denne skiva ville apparatet rundt ham at han skulle gi ut en skive til i samme stil, men det nektet han. Ikke ville han spille konserter heller. I stedet ville han lage en skive der han sang jazz standarder og fordype seg i alkoholen. Kvaliteten på musikken ble dårligere og etterhvert klarte han også å dels ødelegge stemmebåndet under en skrikekonkurranse med John Lennon og kvaliteten ble aldri det samme. Over 80-tallet sluttet han stort sett med musikk og ca. 1990 var siste gang han spilte inn en låt, en versjon av låta «How About You» til Terry Gilliams film «The Fisher King».

Nilsson Schmilsson er hans mest kommerse skive, men også hans beste mener mange. Den inneholder et par av hans mest kjente låter, «Without You» og «Coconut», men resten kjenner jeg ikke så godt.

The Residents – Duck Stab (1978)

5. august 2013 · · album Ingen kommentarer - Stikkord:

The Residents surrealistiske og tidvis ubehagelige musikk står for tur! Jeg liker Duck Stab veldig godt og den bugner jo av klassikere som jeg tipper gjør den til en veldig fin introduksjon til bandet. HØRRAN!

Boston – Boston (1976)

13. mai 2013 · · album Ingen kommentarer - Stikkord:

Nå som sommeren nærmer seg fikk jeg lyst til å høre på positiv, fengende og glad rockemusikk og da er det ingenting mer passende jeg vet om enn debutskiva til Boston. Det er en hardrock klassiker og et av verdens bestselgende debutskiver noensinne, bare slått av Guns ‘N Roses sin Appetite of Destruction.

Selv om den er ganske lettfordøyelig er skiva svært velprodusert og er et resultat av flere års hardt arbeid og kjærlighet. Noe av det mest bemerkelsesverdige med bandet, foruten fengende låter, er datidens vokalist Brad Delp som var en jovial, skjeggete mann som nådde utrolig høyt med rockehylene sine inntil han tok selvmord for noen år siden. Litt mørk slutt der, men Bostons låter er stort sett koselige.

Førstelåta på skiva er den mest kjente «hiten», men også litt annerledes synes jeg fra resten av plata som kjører en mer rockete stil. Ikke at «More than a feeling» ikke er bra, men vær gjerne litt tålmodige med førsteinntrykket.

♥ ♥ ♥

Gong – You (1974)

11. mars 2013 · · album Ingen kommentarer - Stikkord: , , ,

Gongeligong! Gong var et rockeband ledet av den merkelige mannen Daevid Allen, en sentral figur innenfor Canterbury (jada jada). De startet med psykedelisk rock og er legendarisk kjent for sin utforskning av rusmidler, da spesielt hallusinogener som LSD og shrooms. Albumene deres handlet om indre reiser og den slags, men det hele reddes mer eller mindre av de solide doser med humor som bandet blandet i det hele. Ingen ting var helseriøst med Gong og det reddet kanskje det hele fra å bli en pretensiøs hippie-smørje.

Her er Gilli Smyth og Daevid Allen. Som dere ser er det soppgnagende, skitne hippier det er snakk om. Skiva jeg har valgt ut er You fra 1974 og det er sisteskiva i en slags trilogi som gjerne kalles Radio Gnome Trilogy. En slags gjennomgående historie er ikke lett å få tak i, spesielt ikke på denne skiva som er stort sett instrumental, men i de tidligere albumene har helten Zero erfart mye av det den fysiske verden har å by på og lurer på hva alt betyr. For å hjelpe ham med å finne ut av det får han hjelp av «pothead pixies» fra planeten Gong som kommuniserer gjennom musikerne, litt som radiosendinger fra planeten Gong, derav Radio Gnome. De fører en slags buddhistisk tankegang og hjelper til med filosofiske svar på livets problemer. I sisteskiva You tror jeg helten Zero finner sjelefred i en serie med meditative låter og det er det skiva består av. Derav følte jeg at det passet med temaet åndelig.

Men helt meditativt/slapt er det ikke. Gong var pionerer innenfor Space Rock sjangeren da de etterhvert destillerte ut en slags dansbar versjon av den psykedeliske musikken sin. De regnes for å være en inflytelse på dagens trance-musikk.

Det er ikke min favoritt Gong-plate, men jeg regner den allikevel for en klassiker.

mvh
Finn S. Varetideg