Her placenta falls to the floor
Siste plata til Beardfish. Svensk rockeband som har hørt på Zappa, Gentle Giant, samt Led Zeppelin og skitten 70-tallsrock (selv om det merkes mindre på denne plata, enn de forrige). Jeg har tidligere beskrevet dem som «så progressive at de ikke trenger å være progressive». De er slett ikke redd for å rocke litt eller for å være catchy.
Kanskje ikke alles kopp te, men det er denne jeg hører mest på for tiden, så da blir det denne!
Tittelkuttet er en pen sang.
Ode to the Rock’n’roller er gøyal og passe nedlatende.
Ellers liker jeg godt triologien av låter: The One Inside.
Instrumental flinkis-jazz fra New York. Hørt veldig mye på denne plata det siste året.
Sistesporet har fått uproporsjonalt mye oppmerksomhet av meg, men resten av plata er også solid.
Men til de av dere som kan få nok av instrumental jazz, anbefaler jeg å koke det ned til å se denne videoen av sistesporet – Lingus : https://www.youtube.com/watch?v=L_XJ_s5IsQc
Keyboard-soloen(e) fra 4.20 og utover er ganske deilig. Veldig deilig faktisk.
(Det ble ikke Steven Wilson – HAND. CANNOT. ERASE., da den ikke (lenger?) er tilgjengelig på strømming, men anbefaler dere allikevel å sjekke den ut om dere får det til)
Madeon blir halvkjent i 2011 med Youtube-videoen Pop Culture (https://www.youtube.com/watch?v=lTx3G6h2xyA) hvor han «live-sampler» noen titalls mer eller mindre kjente låter og lager en egen koselig liten sang av det. I kjølvannet av dette slipper han et par singler hvor han bygger videre på, og utvikler sitt eget sound: Shuriken, Icarus, Finale og The City, samt gir ut en håndfull remixer (Raise Your Weapon av deadmou5 og The Night Out av Martin Solberg er mine favoritter).
For en snau uke siden kom debutplata hans ut. Den inneholder i utgangspunktet kun nye låter, men delux-versjonen har med mange av de tidligere singlene også.
Den unge franskmannen med det erkefranske navnet Hugo Pierre Leclercq lager stort sett fin musikk, fine covre/artwork og fine musikkvideoer. Har ikke fått hørt så mye på den ferske plata, men det har jeg jo denne uka på å gjøre!
Ombestemte meg i siste liten, renner over av søskenkjærlighet og fisker frem den relativt nye plata til min brors band Gadarene Wine.
Innspillingen er litt rufsete, men det passer dem egentlig helt greit. Jeg synes plata har overraskende sterke låter og vil spesielt trekke frem Boot Hill, Room 109 og A Firm Atone.
Det er noe folk (både norsk og irsk), noe pop, noe country og noe americana. Foruten generelt sterke låter liker jeg (manne)vokalen godt. Anbefaler å få dem med seg live en gang, de er enda bedre der.
Tenkte å gi den pretensiøse progrocken en pause og kombinerer det med mit første lokale bidrag.
Har ikke hørt supermye på dette albumet, men er Vaagsbygd Handys eneste offisielle utgivelse (favorittlåta mi er dessverre ikke med, men anbefaler den også https://www.youtube.com/watch?v=1pPjVgDdtWQ)
Vaagsbygd Handy er deilig upolert og røft sammenligna med norsk hip-hop som når radioen i alle fall. Kan sammenlignes littegrann med Hålogalandslaget (Jodski/RSP) og de har også samarbeidet flere ganger. Handy er nok dog enda mørkere, kjipere og absurd.
Det skal sies at plateformatet klarte å lure frem både dubstepaktige greiere og autotone, så greiene på soundcloud/youtube er stort sett skitnere. Og får Mandals-gjengen er det kanskje en bonus at Son of Light gjester en av låtene.
Albumet og artisten plukket jeg opp av en kompis for noen år siden. At Wyatt var til de grader innvevet i prog-verdenen min ble jeg faktisk ikke klar over før i går. Jeg likte plata umiddelbart, mye på grunn av de (tilsynelatende) enkle og skranglete låtene og det analoge soundet. I stedet for polerte synth-pads (som jeg er vant til), er det gjerne et par halvsure blåsere som spiller en tone hver i bakgrunnen. Vokalistene – og spesielt Wyatt selv – er også skranglete og sjarmerende, tilsynelatende uskolerte vokalister med rar aksent og talefeil gir igjen en veldig kontrast til mye av musikken jeg hører på til vanlig.
Det er også en inderlighet i både tekst og musikk. Og selv om jeg ikke har gått dypt i meningen på de ulike sangene, er det en herlig avveksling til tekst som:
I am not shattered.
Out of the ashes I rise.
Knowing that nothing is stronger than faith.
Finding hope in our hopeless lives.
*Highlights*:
A Beautiful Peace
Be Serious
Out Of The Blue
Men det er absolutt helheten, kontrastene og de musikalse metareferansene (plukker opp melodier, toner, stemninger og temaer fra tidligere spor på plata) som gjør at jeg mener dette er et spennende og givende album.
Siste kommentarer