benedictes postarkiv

Tonbruket – Dig It to the End (2011)

27. desember 2016 · · album Ingen kommentarer - Stikkord:

En ganske ny oppdagelse som har preget de siste månedene i 2016. Det blir en instrumental plate som presenteres denne ganga, hvilket som er en fryd, spesielt når instrumentalistene er så henrivende dyktige som de er i dette prosjektet.

Jeg har selv prøvd å plassere dette i en sjanger, men Tonbruket er rett og slett en eksplosjon av sjangre. Victoria National Scene skrev det ganske treffende: «kosmiske ekspedisjoner i jazz, prog, rock, funk, folk, fusion, moderne kunstmusik, nordisk vemod, klanger fra verdensrommet, Bollywood, technicolor, elektronisk summing og Ummagumma…»

Dette setter jeg på for å «lytte» mer enn jeg setter det på for å la summe i bakgrunnen (selv om det passer fint til det også). Musikken er spennende, overraskende, skiftende, beroligende, og den går fra å være progressiv og mektig til omtrent meditativ og slumrende (som f.eks i sangen «Lighthouse», veldig avslappende)

Inspirerende plate som gjør seg veldig godt med en pils foran et anlegg med god lyd som rettferdiggjør alle de fascinerende detaljene.

Legger også med en favoritt fra et annet album de har. Ja, jeg sniker den med.

Simple Minds – New Gold Dream (81–82–83–84) (1982)

13. oktober 2016 · · album Ingen kommentarer - Stikkord: , ,

De fleste husker kanskje ungdomskultfilmen «The Breakfast Club» med soundtracket «Don’t You Forget About Me». 
For ikke så lenge siden, var den låta alt jeg kjente til når det kom til denne skotske poprock-gruppa.

Så snublet jeg over dette albumet på ei platemesse, og for en gledelig overraskelse det etter hvert skulle vise seg å bli.

Har vært litt i en sånn åttitallsfase de siste månedene. Sanger med spenst, gode rytmer, synth, det velkjente ‘hule’ lydbildet og ofte spennende oppbygninger. Mye dårlig var det også, som med alle musikkepoker, men dette er et band som jeg mener har vært ganske undervurdert blant mange. Et sånn midt-på-tréeren-band som man ikke gidder å bry seg med å undersøke så veldig.

Dette er akkurat nå mitt «gire-opp»-album. I alle fall når vi snakker om åttitallet.

«Hunter and the Hunted» – en desidert favoritt. Mange fine elementer her. Spennende taktskifte og sånne smådødelige basstoner uti der. Frekk låt!

Andre fine:

«Someone Somewhere» 
«New Gold Dream» 
«Big Sleep»

NB: volum – OPP ——>

The Mattoid – Hello (2003)

14. august 2016 · · album Ingen kommentarer - Stikkord: ,

Ville Kiviniemi – en gæren, kraftig, høyrøstet finne med poncho drar til Nashville og finner bl.a den litt mer lavrøstede og halvblyge bassisten fra Lambchop. Sammen skaper de «The Mattoid» – et ironisk, humorbasert rockeband med mye innslag av punk/lounge med gjentakende «sango»- gitarrytmer. Kjærligheten for undergrunnsrockens far, Lou og hans «Velvet Underground» er meget sterk her, og det skinner ofte veldig klart gjennom. The Mattoid har også medlemmer fra bandene «The Lone official», «Bobby Bare Jr’s. Young Criminals» pluss et litt Nico- lignende besøk av Poppy Fields (låten Rat Poison).

Ville Kiviniemi er storfan av ordene «du du dudududud du du» og «yeah», for ikke å glemme «huh».

Det er definitivt mange gøye sanger på denne plata, selv om mange av de første sangene jeg hørte, er sanger man gjerne finner på andre utgivelser. «Burn ‘n’ rob» og «Hey dude» (Jimi Hendrix-cover i ny språklig drakt) er eksempler på det.

De spilte konsert på Hjørnet i Kristiansand for en del år tilbake. Glemmer aldri de forfjamsede ansiktene på det nye publikummet, der han fremførte den triste sangen «Makey, makey» med nesten tårevåte øyner, der han spaserte over bordene og endte sangen i et salig » neverending» klimaksrop.

Det er ikke mye som er veldig dypt med dette, dog ironiske og treffende vinklinger på politiske temaer og menneskelig adferd, dukker opp her og der. Morsomt og underholdende å høre på, og munnvikene går som regel ut i et smil.

Legger med en meget kreativ «musikkvideo» som ble spilt inn en tid etter Ville Kiviniemi ble sendt tilbake til Finland.

Tom Waits – Blue Valentine (1978)

6. juni 2016 · · album Ingen kommentarer - Stikkord: , ,

Tom sitt deilige aldriendende herligvibbete waitsegodeste hjernetilsmørte frydbalanserte nostalkoliske og melangiske (ja, de to sistnevnte ordene er egenproduserte) album.

Desidert en av favorittene med Waits, sammen med «Closing Time». Rekker ikke å skrive så mye om albumet, da min reaksjonsevne tydeligvis er under det laveste lave på lavhetsskalaen. Men bare ta hånda ned i denne albumgodteposen, og kjenn på hva som skjer!

«A sweet little bullet from a pretty blue gun» Blir ikke lei.

Må også slenge med en morsom liten sak som denne herlige mannen kom med for ikke så lenge siden. Verdt å se fra begynnelse til slutt!

For en mann!

The War on Drugs – Lost in the Dream (2014)

2. desember 2015 · · album Ingen kommentarer - Stikkord: , , ,

Det tredje studioalbumet til The War on Drugs – som kanskje enklest kan beskrives som indie rock/pop- var det første møtet jeg fikk med dette bandet. Grunnen til at jeg ble så kjapt fenget, var de gode jevne rytmene, evnen de har til å lage fengende sanger selv om de er noe gjentagende, enkle og ikke nødvendigvis tilbyr et C4-klimaks når det kommer til sangenes høydepunkt. Likevel kommer de genialt unna med det, og det er vel det som gjør bandet genialt i seg selv. De beviser at det trenger ikke å være innviklet. Melodiene blir sterke uansett. De bygger på med masse varme, bass, en stødig takt som masserer lytteren (ikke thai-massasje! Nei nei. Muligens mer aromaterapi med litt stryk på ryggen) og samtidig er enkelte låter ganske eksplosive i seg selv («An ocean in between the waves» er et flott eksempel på det, og for øvrig min desiderte favoritt på plata. Et fint sted å starte!)

Man kan av og til få litt Bruce Springsteen assosiasjoner i løpet av dette albumet. Bruce Springsteen møter Calexico (med synthesizer i hånden i stedet for trompeter) møter Wilco møter en klype shoegaze og en dæsj med americana? Noe sånt?

Mange fine låter her I tillegg til ovennevnte anbefaling. Sjekk gjerne ut «Under the pressure», «suffering» og «lost in the dream».

Plata er en moodbooster med et herlig hint av melankoli. Prøvde den som bilmusikk i sommer da vi kjørte rundt i Norge og tittet opp på romsdalsalpene. Det funket som bare juling 🙂 smile emoticon

Magazine – Secondhand Daylight (1979)

4. september 2015 · · album Ingen kommentarer - Stikkord:

Dette fantastiske, frekke og geniale post-punk- bandet med Howard Devoto i spissen har vært en storfavoritt over lengre tid.

De har mange bra album, men nå er det ikke lenge siden jeg fikk hamstret denne på vinyl, og derfor er jeg gira på denne grønne lekkerbisken akkurat nå.

Anbefaler å sette på sang nr. en. Den deilige lyden dette albumet har, synthen og de fantastiske vendingene. Lyden på trommene! Bassriffet! Hør! Og Howard synger frekt og freidig og passer lydbildet perfekt.

Så kan du godt sette på «The Thin Air». Den skal bare nytes. Lyden….introen….og en deilig oppbygning. Her får man faktisk litt Pink Floyd – assosiasjoner. Hør på saksofonen! Det er vakkert!

Det er to sanger med ganske forskjellige stemninger. Så er det også sangen «Rythm of Cruelty», som er et fint eksempel på at man også kan bli tatt med til et ganske så flott «happysted». 

«Permafrost». Hva skal man si.. Første sang jeg hørte med de. Mørk og kald. Permafrostkald.

Magazine er rett og slett adrenalin for meg.

Prøv ut! 😀

Jonathan Wilson – Gentle Spirit (2011)

7. mars 2015 · · album Ingen kommentarer - Stikkord: ,

Beklager. Litt hektisk, litt glemsk. Her kommer albumet noe sent, men ikke mindre fint fordi om! Rekker dessverre ikke å få skrevet så mye i dag. Men dette albumet synes jeg har mye flott å by på. Oppdaget den først da jeg hørte sangen «Desert Raven». En herlig folk-låt med en flott punch! Lydbildet og følelsen den bringer, gjør låten udødelig. Andre flotte sanger er «Ballad of the Pines», «Valley of the silver moon»… Skulle skrevet mer om dette, men det får bli neste gang! Ta en lytt! Begynn med «Desert Raven»!

Neil Young – On the Beach (1974)

24. november 2014 · · album Ingen kommentarer - Stikkord: , ,

Ingen ringere enn Neil Young denne uka, og denne plata er god, delikat og varm, som et åpent knitrende bål en midtsommernatt eller en varm kanelbolle tatt ut fra ovnen en kald desemberkveld. Tittelsangen på denne plata varer i ca. sju min. og kunne gjerne holdt på i tjue min. ekstra. Ironisk, og kanskje noe klisjé-aktig, så pleier denne repetitivt å spille i ørene mine når jeg setter meg i sanden på Sjøsanden når det er fullstendig folketomt. Følelsen er ganske overveldende faktisk; som i et herlig soundtrack (Nå ble jeg littebitt småflau kjente jeg). Andre sanger på plata som er digge: «Walk on» , «Vampire Blues» (feelgood-låter) og ikke minst: «Ambulance Blues» og «Motion Pictures (For Carrie)» som er to helt vidunderlige og flotte eksempler på hvor varm og rørende Neil kan være. (lyrikken må selvfølgelig også legges merke til).

Helt klart et album som Young-elskere ikke må gå glipp av.

«Back in the old folky days
The air was magic when we played.
The riverboat was rockin’in the rain
Midnight was the time for the raid…»

Captain Beefheart – Blue Jeans & Moonbeams (1974)

18. august 2014 · · album Ingen kommentarer - Stikkord:

Et album jeg hører i hjel for tiden. Låta «Observatory Crest» har herved klatret opp på topp 10 lista når det kommer til All time favourites. Den har noe utrolig varmt og forfriskende og har en deilig nerve som rører en så langt inni grasrota. Den er som deilig balsam som blir massert inni hjernemassen min. Balsam med øl i kanskje, og litt whisky. Hør på den deilige gitaren. Den får meg til å smelte som en voksdukke midt i Arizona-ørkenen.

Generelt liker jeg de fleste sangene på dette albumet. «Party of special things to do», «Same old blues», «Pompadour Swamp» er også en låt som kommer med et slikt nydelig befriende gjentakende gitar-riff. nam nam. «Further than we’ve gone» og siste låt «Blue Jeans and Moonbeams» er også varme og flotte låter. Men nå ser jeg at jeg snart har nevnt alle sammen uten å egentlig komme med noe særlig konstruktivt. Bare glem hva jeg har skrevet. Bare hør!

Love – Forever Changes (1967)

13. mai 2014 · · album Ingen kommentarer - Stikkord: , ,

For ca.10-11 år siden fant denne plata veien hjem til spilleren min, og den var en behagelig kuriositet fra første stund. Det første jeg lot merke til, var hele lydbildet på produksjonen. I tillegg florerer det et herlig bruk av akustisk gitar, samt et subtilt orkesterpreg som preger mange av sangene og som bidrar til mange dynamiske fargeklatter. Dette hører man tydelig i «Alone again or», der sangen åpner nydelig med en ensom gitar, for så å eksplodere ut i rytmer og herlig trompetsolo. (Muligens noen kjenner igjen coverlåten Calexico gjorde av denne). Plata inneholder flotte melodier («Andmoreagain» er et nydelig eksempel på platas melankoli), sangene er interessante, og inneholder mye uforutsigbarhet; uventede overganger midt i sangene, taktskifte etc. Mye gøy særhet altså; sangen «Live and let live» starter slik: «Oh, the snot has caked against my pants, it has turned into crystal.There’s a bluebird sitting on a branch, I guess I’ll take my pistol». (Litt sånn Syd Barret psykedelia) Et annet eksempel: på slutten av en helt rolig, behagelig sang, høres det plutselig ut som om plata begynner å snurre berserk i revers, totalt malplassert i henhold til sangen forøvrig. En underfundig, litt syre-sær og sabla koselig plate! Og det beste av alt: DEN HAR HEMMELIGE SPOR! (Men det er selvfølgelig hemmelig da, så ikke gå rundt å si det til folk. hysssssssj)

The Smashing Pumpkins – Gish (1991)

4. februar 2014 · · album Ingen kommentarer - Stikkord: ,

Dette bandet har fulgt meg helt siden barneskolen der jeg bl.a husker jeg hadde med meg — til lærerens fortvilelse — «Bullet with butterfly wings» i musikklyttetimen. (riktignok ikke fra dette albumet) Smashing Pumpkins var alt jeg gikk og sang på, alt jeg ville høre på, alt jeg ville sove til, alt jeg ville gjøre alt til. Dette er bare ett eksempel på hva skikkelig god gammeldags Smashing er. Jeg var, og er veldig glad i trommene og bassen på første låt «I am one». Trommetakten ble en milepæl i mitt «tromme-overdrevent-mye-på-låret-til-enhver-tid-uansett-hvilken-situasjon»-liv. Til MANGES fortvilelse…

Suede – Coming up (1996)

18. november 2013 · · album Ingen kommentarer - Stikkord: ,

Vi drar på med litt britpop, og et album jeg har hørt mye på det siste året.

Jeg er ganske sent ute med å finne veien til Suede, i motsetning til mange andre. Joda, de var jo bra de, sangene som alle hadde hørt, men det var først når jeg begynte å tråle gjennom, at jeg virkelig skjønte hva som var så deilig med dette bandet. Denne stemmen som skjærer så sårt gjennom lufta. Det er et så klart, dynamisk, skarpt, men samtidig varmt lydbilde som har en veldig tiltrekkende sårbarhet. Jeg sitter og tenker: «Fytti, hvis han går ned eller opp med stemmen DER nå» eller «hvis den akkorden kommer etter DEN akkorden, og bassen går ned DER, da dør jeg! Også gjør de som oftest det! Hør på «Europe is Our Playground», det er som å få en knyttneve i magen. En god en sådan..

Mogwai – Mr. Beast (2006)

20. august 2013 · · album Ingen kommentarer - Stikkord:

Femte albumet utgitt av denne fantastiske post-rock-gruppa fra Skottland. Definitivt en plate som mange post-rock-elskere stadig vender tilbake til. Har man først blitt glad i den, fortsetter man å ta den frem, akkurat som man tar frem gamle fotoalbum med varme og verdifulle bilder i. Den har sugd til seg perioder av livet mitt som en svamp, for så å servere det hele tilbake til meg -i sin helt egne form- når jeg har tatt den frem igjen. Jeg kunne ramset opp mange favoritter, men det forandrer seg hele tiden. Tror alle har vært en favoritt på et eller annet tidspunkt. I love you Mr. Beast!

Dr. John – Locked Down (2012)

30. mai 2013 · · album Ingen kommentarer - Stikkord:

Malcolm John Rebennack — bedre kjent som Dr. John, Dr. John Creaux og John the Night Tripper — var å se i varierte settinger i det musikalske bildet i New Orleans allerede fra 50-tallet, selv om det var på 60-70-tallet i L.A han kom kraftigst frem i lyset. Han startet tidlig med gitar og bass, for deretter å ende opp bak tangentene. (En episode der han skulle beskytte bandkameraten sin, men selv endte opp med en nærmest avblåst pekefinger, var nok en medvirkende faktor til dette) Denne voodoopsykedeliske boogie-woogie-rythm ‘n’ blues- rockeren har gjort alt fra å hamre løs på orgelet på New Orleans strippebarer, til å fremføre sin egen ganske unike New Orleans -sound på scenen der han ofte simulerte spektakulære Voodoo-ritualer. (En titt på coveret til «Locked Down» samt bildet nedenfor og man forstår litt av scene-estetikken her) Med over 20 album og fem Grammy priser bak seg, og samarbeid med musikere som bl.a Frank Zappa, har denne mannen mye å vifte med. Det var uansett ikke før han kom med plata «Locked Down» i 2012, at han fattet min videre interesse.

Har du har en stor kjele (gjerne en voodoo-kjele i dette tilfellet) der du slipper oppi en «Tom Waits»-dukke, ti fylte froskelår med groovy funkysirup, 3 dl. ren kjøttkraft utvinnet fra «The Black Keys»-medlemmene og en fin liten dråpe psykedelia-serum, så føler jeg vi begynner å snakke om hva dette albumet her handler om. Denne svinger så delikat at man vil umiddelbart merke frydefulle ben- og lårspasmer fra første sang «Revolution». Dan Auerbach (gitarist fra Black Keys) er produsenten her og spiller selv gitar på skiva. Man skjønner raskt at dette er to musikere som har all rett til å leke sammen i studio. En av favorittlåtene er «Big Shot». Hør bare på den frekke trombonen, kirkeorgelet til Dr. John og hans fenomenale vellagrete whisky-produserte stemme. En flott produksjon! Dette gjør noe med humøret, kropp, hår og ben, og jeg anbefaler at dere alle sluker en kraftig spiseskje med Dr. Johns spesiallagde voodoo-medisin denne sommeren. Det skal jeg!