Dette var en av de fineste norske utgivelsene i fjoråret! Ordsmeden fra Hedmark som fra tidligere har to smått varierende soloalbum og et veldig bra samarbeid med mine favoritter i «In the country». Frida har en av de vakreste stemmene jeg vet om akkurat nå! Og arrangementene er smarte, vendingene ofte uventet, med tette koringer og kostelig rytmikk. Denne plata gikk på repeat da jeg pusset opp gangen hjemme, og i den perioden vokste den såpass på min samboer at den gikk fra et nærmest hat til elsk. Albumet passer meget bra tett på ørene, men også til å fylle stua med fyr i peisen!
Beinhard hardcore fra Skelleftå i Sverige. Söndra & Härska er foreløpig siste album, og kort tid etter utgivelsen ble det ganske stille. Nå har de gjenoppstått, i vår spilte de på Blå i Oslo, deretter gav de ut en EP, og i november spiller de på Vulkan Arena. Dit skal jeg!
Hva skal man si, det er jo den tiden på året.. Hit kan man søke for litt alternative tilnærminger til det som for mange er en fin feiring, for andre en vanskelig tid.. Her er godlåter som «Bad Xmas» og «Teenage Xmas Party», generelt ei plate det virkelig svinger av, perfekt til en dans etter 20-30 congacs og noen tørre småkaker.
Det nærmer seg høst, og da kan det være deilig med noe ambient, enten på ørene på t-banen og tog, eller hjemme i stua.
Biosphere & Deathprod – Stator (2015)
Både Geir Jensen (Biosphere, Bel Canto ++) og Helge Sten (Deathprod, Elephant9, Motorpsycho, Supersilent ++) har gitt ut et lass av album hver for seg og sammen med andre. Dette er imidlertid andre gang de samarbeider, forrigegang tolket de Arne Nordheim i 1998.
Stator er mer tilgjengelig enn forrige utgivelse, men ikke på høyde med for eksempel Biospheres utgivelse Substrata. Likevel er det et meget bra album i sin sjanger, og at Norges to pionerer i klassen!
Denne ukes album er kanskje noe for spesielt interesserte, de som liker musikk av det harde slaget, de som har sansen for nåde jazz og støy, og for de som er interessert i instrumentering, teknikk og låter en må ha Exel for å sette opp.
Monolithic er samarbeids- og utblåsningsprosjektet til Stian Westerhus (Sidsel Endresen, Nils Petter Molvær, Puma) og Kenneth Kapstad (Motorpsycho, Spidergawd, Møster!, Grand General ++). Etter noen konserter i 2008 platedebuterte de i 2009. Dette er andreskiva som kom ut nå i mai. Ta en lytt hvis du har lyst til å høre hvordan gitar og trommer, med tidvis innslag skrik og skrål, nesten høres ut som hele Meshuggah. Jeg synes det er både interessant og underholdende på samme tid, og gleder meg til å oppleve dette live!
Da dette album kom ut høsten 2014 tenkte jeg at nå er det på høy tid å sjekke ut herr Wienersnäck. Hadde aldri hørt en eneste sang tidligere, kjøpte plata, og den gikk på repeat i to uker. Ingen total bauta, det er noe fyllmasse her også, men de sterkeste sangene er så bra at holder lenge. Skal du sjekke ut én sang, så prøv tittelsporet!
Denne måtte jo omsider dukke opp her! Dette albumet oppdaget Per B og jeg da vi labbet inn på ei bruktsjappe i Kreuzberg Berlin. Lovemachine, Supermax sin største hit med en 4. plass på de tyske listene, smalt ut av høyttalerne, og det svingte som pokker! Dette var i 2008, og siden har ei eller anna låt fra denne skiva blitt spilt hver gang det er fire eller flere øl innabords. Funk, soul, reggae, d.i.s.c.o., pop, it’s all there!
Hjerne bak Supermax var Kurt Haunstein (1949-2011), produsent fra Østerrike. Det at dette kom fra en østerriker med stor hvit bart var kanskje den største overraskelsen, det låter ikke mye fjell og daler, jodling eller tyroler av dette..
Albumet anbefales til fest, til bilturen eller til tapas. Wikipedia får siste ordet: «In 1981, Supermax toured as the first mixed-race band through South Africa. Despite warnings and death threats, Supermax finished the tour, but this made some countries refuse permits for entry, and consequently the group was black-listed by some political organizations.»
Født på Malmø i 1930, sønn av byens nytilflyttede sogneprest, og derav etter hvert kjent i landets jazzmiljø som «pastor’n». Familien flyttet til Oslo da han var cirka fem år. Gjennom mer enn seks tiår som aktiv musiker har han spilt med alle og over alt. Pastor’n er samtidig med musikere som Miles Davis, Stan Getz og Bill Evans. I Norge er han den siste aktive i denne store jazzgenerasjonen.
I 1967 gav han ut «Me and my piano», landets første jazztrio-utgivelse. På bass er Tor Hauge, på trommer selveste Jon Christensen. Dette albumet har jeg forsøkt å finne i over fem år, det nærmeste jeg kom var å holde det i hendene på Carl Berner en gang..
«Seaview» er spilt inn i 2000 og inneholder en fin blanding av standarder, coverlåter av kolleger og venner, samt noen av Pastor’n sine egne. På bass er Tine Asmundsen og på trommer Svein Christiansen.
Det var Endre Johanssen, tidligere eier av Tonica Musikk, som introduserte meg for Pastor’n tidlig på 2000-tallet. «Han har gledet mange mennesker opp gjennom tiårene» sa Endre. Han har i hvertfall gledet meg mange lørdags ettermiddager og søndags formiddager siden da. Samtlige album er perfekte som balsam for frynsete nerver, eller til lytting for de som er mer enn middels interessert i dynamikk, samspill og riktig hifi. Anbefales ellers til både kokt egg og til kake.
Einar «Pastor’n» er nå 84 år gammel, men spiller fremdeles av og til. Håper Mandal Jazzfestival inviterer ham neste år.
Lindsey Buckigham og Stevie Nicks gikk på samme skole, hadde de samme musikalske heltene og begynte å spille og synge sammen da de var henholdsvis 17 og 18 år gamle. De opptrådte på noen få skolefester, men det gikk to år før Stevie igjen ble kontaktet av Lindsey og spurt om å bli med å danne et band. «Fritz» framførte aldri eget låtmateriale, men spilte mye i løpet ev en periode på et år (de åpnet blant annet for Jimi Hendrix, Janis Joplin og Jefferson Airplane, før de ble tilbudt platekontrakt. På denne tiden hadde Lindsey og Stevie blitt kjærester og ønsket å følge felles drømmer; De sluttet i «Fritz» og flyttet fra San Fransisco til Los Angeles.
Med inntekter fra vaskejobbing og pub-spilling klarte de å skrape sammen nok penger til å spille inn en god demo. Denne gav dem kontrakt med Polydor, som i 1973 utgav albumet deres som ble spilt inn i det nå legendariske Sound City Studios i Los Angeles.
På samme tid letet Mick Fleetwood etter ny gitarist, etter at Peter Green nettopp hadde forlatt Fleetwood Mac. Fleetwood besøkte Sound City Studios, og tekniker Keith Olson spilte «Frozen Love» (siste låt på albumet) for Fleetwood, som likte godt det han hørte. Buckingham, som var i studioet samme dag, ble umiddelbart spurt om å bli med i Fleetwood Mac. Buckingham takket ja på én betingelse; at Nicks fikk bli med. Resten vet vi…
BUCKINGHAM NICKS floppet og ble like etter utgivelse droppet av Polydor. Det er et av mine topp 10 album, det er soundet som skulle prege Fleetwood Mac videre utover fra 1974, soundet etter hvert skapte hits som «Little Lies», «Don’t stop» og «Go your own way». På tross av Fleetwood Mac sin enorme suksess med ca 50.000.000 plater solgt, har BUCKINGHAM NICKS aldri blitt trykket opp på nytt. Den finnes kun i to utgaver på vinyl, begge utgitt på Polydor i 1973. Den finnes ikke på CD, eller kassett, ikke på minidisc eller digitalt.
Første albumet fra Talk Talk jeg fikk høre, det slo meg rett i brøstkassa, det har det fortsatt å gjøre hver gang i ettertid!
Talk Talk er blant reprensentantene av den britiske new waven fra 80-tallet, tidlig i samme bås som Duran Duran, men de nådde aldri samme popularitet. Høydepunktet av en pop-karriere på tre album var med singelen «It’s my life» (som No Doubt gjorde enda større suksess med), men samtlige av de tre pop-albumene anbefales på det varmeste, ikke minst «The colour of spring» fra 1986.
Talk Talk gjorde en uventet vending; Etter to års ventetid og ett år med intens jobb i studio kom «Spirit of Eden» i 1988. Herfra er det som et nytt prosjekt å regne, blanding av jazz, pop og post-rock (som det selvsagt ikke het den gang, men som de i ettertid flere ganger har blitt kreditert for som gudfedre) i en fantastisk fusjon. Og produksjonen alene er verdt en lytt, munnspill og gitarer sparker ut av høyttalerne og sparker deg… ja, i brøstkassa. Her er dynamikk helt i særklasse. Dersom du er over middels interessert i lyd, eller bare glad i skikkelig fin musikk, sett den på litt høyt, når det smeller så smeller det skikkelig!
Siste kommentarer