Jeg ble litt inspirert av metal-dokumentaren om metallens prog-aner som JT tipset oss om en liten stund tilbake. De fleste band som var med nevnte Yes som en sterk inflytelse. Det er ikke uten grunn for Yes er et av de største progbanda noensinne og det er mange grunner til det, men kanskje den største av dem er Close the the Edge som er bandets absolutte Magnum Opus. Den er også hedret som et av proggens største mesterverk sammen med noen få andre kjente album som Jethro Tulls «Thick as a Brick», Genesis sin «Selling England by the Pound» og Pink Floyds «Wish You Were Here». For øyeblikket er den på førsteplass over progarchives.com sin liste over tidenes 100 beste progskiver og kan da kanskje regnes litt uoffisielt som sjangerens beste plate – basert på konsensus selvsagt!

Close to the Edge, iallefall førstesporet, er løst basert på Herman Hesses bok Siddartha som handler om en mann som har en åndelig reise. Et sted i boka opplever han en slags åpenbaring ved en elvebredde. Elven tror jeg skulle være et bilde på livets sirkel eller noe i den dur; å være nærme bredden er et bilde på det å være nær ens tidligere liv i fordums inkarnasjoner og stå utenfor det hele og se det og forstå det – eller noe i den dur. Det er litt sånn cheesy alternativt åndelig vissvass og man tenker gjerne da at musikken fort blir veldig cheesy (og litt cheesy blir det), men heldigvis har Yes valgt å ikke lage et veldig bokstavelig album. Det forteller ingen konkret historie i sin lyrikk, men bruker ord, metaforer og strofer til å skape assosiasjoner med vår, natur, gjenfødelse og lignende. De har en litt abstrakt tilnærming som iallefall jeg synes hjelper til å gjøre det litt mindre hippie.

Ellers er det et sært album i hvordan det ble laget. Sangene ble til i studio og istedet for å komme til studioet med ferdige sanger puslespillet de låtene sammen stort sett mens de holdt på. Komposisjonene er en slags lapskaus av musikalske idèer til de forskjellige bandmedlemmene. Tilnærmingen høres ganske kaotisk ut (og litt kaotisk er det), men på ett eller annet vis klarte de å lage noe som for de fleste høres sammenfattende ut. Som progskive bruker den mange musikalske virkemidler, men jeg synes den er minst like fin som den er utfordrende (jeg liker egentlig ikke så godt musikk som bare er vanskelig). Allikevel kan det nok ta noen få spins før den fester seg. Sånn var det iallefall for meg, men det hender jeg leser at folk skriver de ble forelsket første gang de hørte albumet.

PS! En liten advarsel! De som ikke er spesielt glad i eksperimentell rock fra tidlig 70-tall har ikke så mye å frykte fra denne skiva kanskje med unntak av begynnelsen. De første 3-4 minuttene av skiva er det mest kaotiske og knotete den har og by på. Grunnen til det er fordi første låt er titteltracket som rent konseptuelt «fødes» av lyden av natur og blir en slags kakofoni som bruker litt tid på å få struktur og bli en fengende melodi. Jeg anbefaler at de som ikke liker denslags enten stålsetter seg eller begynner med andrelåta «And You And I» istedet.

PPS! Det er også verdt å nevne at skiva originalt bare har tre sanger; Close to the Edge, And You And I og Siberian Khatru. Skiva på Spotify har flere bonusspor, men i utgangspunktet er det ikke de jeg ville dele med dere og jeg tror førstegangslyttere kanskje får mer igjen av å høre de tre sangene èn gang til heller enn å utforske bonusmaterialet (skjønt de er fine de au asse).

Reach out as forward tastes begin to enter you!