Albumet og artisten plukket jeg opp av en kompis for noen år siden. At Wyatt var til de grader innvevet i prog-verdenen min ble jeg faktisk ikke klar over før i går. Jeg likte plata umiddelbart, mye på grunn av de (tilsynelatende) enkle og skranglete låtene og det analoge soundet. I stedet for polerte synth-pads (som jeg er vant til), er det gjerne et par halvsure blåsere som spiller en tone hver i bakgrunnen. Vokalistene – og spesielt Wyatt selv – er også skranglete og sjarmerende, tilsynelatende uskolerte vokalister med rar aksent og talefeil gir igjen en veldig kontrast til mye av musikken jeg hører på til vanlig.

Det er også en inderlighet i både tekst og musikk. Og selv om jeg ikke har gått dypt i meningen på de ulike sangene, er det en herlig avveksling til tekst som:

I am not shattered.
Out of the ashes I rise.
Knowing that nothing is stronger than faith.
Finding hope in our hopeless lives.

*Highlights*:
A Beautiful Peace
Be Serious
Out Of The Blue

Men det er absolutt helheten, kontrastene og de musikalse metareferansene (plukker opp melodier, toner, stemninger og temaer fra tidligere spor på plata) som gjør at jeg mener dette er et spennende og givende album.