Noen år tilbake da jeg fremdeles var Spotify-bruker, så fikk jeg en merkelig anbefaling av Spotify – en anbefaling som skulle vise seg på lavng vei å være den mest interessante jeg har fått av en slik tjeneste. Den anbefalte meg å høre på Karen Mantler’s Pet Project – en slags jazz-fusion skive som åpner med en klagesang om at Karens katt Arnold er død og resten av låtene på albumet handler om at Karen prøver å finne seg et nytt kjæledyr.
Senere fant jeg ut at Pet Project var nummer 4 i en serie plater om Karen og katten Arnold som startet mer enn ti år tidligere på sent 80-tall. Den første skiva fra 1989 het My Cat Arnold og så året etter kom Karen Mantler And Her Cat Arnold Get the Flu. I 1996 kom skiva Farewell der platecoveret viser Karen Mantler sørgende ved gravstøtten til Arnold (han overlevde visst ikke influensaen) som inneholder bl.a. klassikeren «My Life is Hell» og så i 2001 kom Pet Project, skiva Spotify hadde anbefalt meg. Hele musikerkarrieren så ut til å være basert på forholdet mellom henne og Arnold. Låtene er ofte triste og morsomme og handler ofte om Karens problemer eller om hvor udugelig hun er.
Men etter 2001 var det tydeligvis blitt stille, så jeg gjorde litt mer research. Hun er datter av jazz-musikerne Michael Mantler og Carla Bley. Selv ligner Karen veldig på sin mor, men kanskje i en mer udugelig variant. Jeg fant også restene av en gammel blogg og der hadde hun skrevet at hun var helt overbevist om at Pet Project ville bli en kjempehit og at hun skulle få masse penger. Men det skjedde jo aldri, så hun hadde måttet slutte med musikk og gå tilbake til sin jobb som servitrise i New York. Man kunne få inntrykk av at musikertilværelsen var historie.
Men plutselig i 2014 dukket hun opp med ny skive, Business is Bad (ukas album). Det hadde vært lite å finne der ute før, men nå dukket hun til og med opp på youtube med fremførelser av det nye materiale. På Business is Bad ser hun ut til å ha kommet seg videre etter Arnolds død, men tilværelsen er visst ikke helt enkel for Karen som fremdeles har problemer å stri med, ikke minst økonomiske. Fusion-backing-bandet (som bl.a. inkluderte sønnen til Charles Mingus) er borte og i stedet har vi enkelt akkompagnement av gitar, klarinett og bass mens Karen selv står for vokal, piano og litt munnspill. Sangene og fremførelsen er relativt minimalistisk (hør bare på soloene hennes) og hele plata er en ganske subtil greie.
Jeg synes også den er veldig fin og jeg har lett etter den før til bruk i albumnklubben, men den har da ikke dukket opp på trømmetjenestene – før nå. Selv liker jeg best tittelsporet og Surviving You, men ellers er det også mye fint her.
Leave Your Response