Hatfield and the North er et av mine favorittband fra denne klyngen og var dannet av Richard Sinclair fra Caravan, Dave Stewart fra Egg på tangenter, Phil Miller fra Matching Mole og Pip Pyle fra Gong på trommer. Det er en slags Canterbury-supergruppe selv om berømmelse og inntekter fra musikken var temmelig beskjedent. Det er altså snakk om fattige, unge musikere og de harde kåra gjorde blant annet at sanger Richard levde som «squatter» i Canterbury på begynnelsen av 80-tallet og først kom seg økonomisk på beina da han begynte å jobbe som snekker.

Hatfield and the North er altså et band der medlemmene ofret mye for kunsten, for det var selvsagt dét som gjaldt. Musikken de lagde sammen synes jeg er helt enestående for et «rockeband» (trommer, gitar, bassgitar, tangenter). Den er utfordrende, men også svært givende når den har gått noen runder.

Jeg har tidligere valgt den eponyme debutskiva til bandet og liker den hakket bedre enn andreskiva som serveres her, men her er jeg faktisk i mindretall blant HATT-fans og det er uansett jevnt løp. Andreskiva byr på mye gull som Share It, Fitter Stoke Has A Bath, Didn’t Matter Anyway og Under Dub. Den fineste låta, synes jeg, er den mest ambisiøse – den 20 minutter lange Mumps.

Etter denne skiva var det kroken på døra for Hatfield da Richard ikke ville være med lengre, men de resterende tre medlemmene fortsatte videre i National Health som også fikk en runde i albumklubben med den fantastiske skiva Of Queues and Cures. Selv om det også var kunstnerisk givende var det økonomisk begredelig og Dave Stewart som har komponert mye av materialet til begge banda tjente først «ordentlige penger» da han laget en relativt fæl cover av It’s My Party på tidlig 80-tallet sammen med tidligere Northette Barbara Gaskin. Litt trivia på slutten der!